Feriafortellinger i kull

Klokka er åtte onsdag morgen og Plaza de la Constitución lukter fortsatt slangevann. Her går bare en gatefeier på tredje runde og monteringslaget. Og jeg. Jeg er et strips: en tjue centimeter lang stripe svart plast, med små tenner på den ene siden og et lite firkantet hode i enden. Jeg kommer i en pose med hundre, alle like, helt til noen stikker hånden ned og velger deg.

Meg valgte Inma, som har posen hengende i beltet ved siden av en tang. Hun klatrer opp stigen med meg til toppen av scenen, der banneret venter: seks meter duk med røde bokstaver som kunngjør Feria de Torrox 2026.

Hun trer meg gjennom maljen i duken, legger meg rundt scenerøret og drar. Zrrrip. Klikk, klikk, klikk. Hver lille tann går på plass og kommer aldri ut igjen, for vi strips har ikke revers. En skrue løsner; en mutter ombestemmer seg med årene. Når et strips sier ja, så er det ja.

Så kommer tangen. Inma klipper av den overflødige halen min helt inntil hodet, så det ikke stikker ut en stygg liten tupp på bildene. Det er som å be om å få stusset tuppene og gå ut fra frisøren snauklipt. Stripsen ved siden av, også kortklipt, sier at det kler meg. Vi strips støtter hverandre mye.

Fra hjørnet mitt ser jeg torget bli bygd opp. To av Inmas kolleger stiller opp gjerdene, klang, klang, som når man setter ut stoler til et bryllup. En elektriker kjører opp i liftkurven for å rette lyskasterne og spør: «Treffer den deg der?»; nedenfra svarer de med tommelen opp. En patrulje fra lokalpolitiet går forbi, tar en titt og fortsetter runden. Så kommer kaffe og churros, og laget samles fem minutter i skyggen av lastebilen. Ikke ett minutt mer.

Halv ni kommer en nabo forbi med et loff under armen, stopper, legger hodet på skakke og fastslår:

– Det henger skjevt.

Alle bygder har en sånn herre; det er en offentlig tjeneste. Inma klatrer opp igjen og drar i høyre hjørne. Naboen nikker fornøyd. Jeg har ikke flyttet meg en millimeter, bare så det er sagt.

Jeg regner: på denne scenen er det mer enn hundre strips. Vi holder kabler, lyskastere, girlandere, bannere og en oransje skjøteledning som ingen vet hvor kommer fra. Hvis vi en dag bestemte oss for å slippe taket alle på en gang, ville gallaen bli en haug med ting på gulvet. Heldigvis vet vi ikke hvordan.

Og i kveld er det jobb. Klokka sju ferians gallaforestilling, med danseskolene som stamper på plankene. Tjue på ni dronningene og Mister. Halv elleve åpningstalen. Elleve tennes festområdet; kvart over elleve rakettene, og halv tolv den første store konserten, med høyttalere som kommer til å riste duken som et laken på snora.

På kveldens bilder vil kjolene, kronene og konfettien synes. Hvis noen zoomer inn mye, veldig mye, ser de en liten svart prikk øverst på banneret. Det er meg. Jeg er med på alle bildene og ingen kjenner meg igjen. Akkurat som monteringslaget.

Klokka ni gir Inma duken et siste rykk, slik man retter på sekken til et barn ved skoleporten. Jeg holder. Hun nikker, putter tangen i lomma og går med de andre for å hente flere gjerder. Når ferian er over, kommer hun tilbake og løsner oss: et strips knyter man ikke opp, man klipper det. Det har jeg akseptert. Men frem til da kan østavinden blåse så mye den vil. Herfra flytter ingen meg.

Halv ti onsdag morgen, når halve Torrox fortsatt sover og den andre halvparten stryker volanger, har jeg allerede vært en stund på Complejo La Granja, i en liten skotskrutete pose, og dunket borti de to søstrene mine hver gang eieren min skifter bein. Jeg er en boulekule. Forkrommet stål, sju hundre gram, konkurranseriller. Og et livsoppdrag jeg aldri helt har godtatt: å legge meg inntil grisen.

Grisen er en liten trekule på størrelse med en valnøtt, malt knallorange, som ligger stille hele turneringen og gjør seg viktig. Alle ser på den. Alle måler til den. Og jeg, som veier tjue ganger så mye, skal gå og bukke for den som en hoffmann. Det har jeg ikke lyst til.

Eieren min heter Antonio, er syttifire år, har en reklamecaps fra et fôrlager og en teknikk han kaller «fars»: han setter seg på huk, lukker det ene øyet, mumler noe som høres ut som en bønn og slipper meg med en vri på håndleddet. Overfor står motstanderlaget: to brødre i like pikéskjorter, alvorlige som i en VM-finale. Den ene har en magnet i en hyssing for å plukke opp kulene uten å bøye seg. Toppmoderne teknologi.

Første kast. Antonio kaster meg kjærlig. Jeg, med verdens beste hensikter, spretter på en liten stein, gjør en finte og stopper to håndsbredder fra grisen og ser en annen vei. «Å nei, den gikk for langt!», klager han. Jeg gikk ikke for langt, Antonio. Jeg gikk med verdighet.

Andre kast. En av brødrene legger ei kule så tett inntil grisen at de ser ut som kjærester. Det høres diskré applaus. En herre med en termos kaffe kommenterer: «Den der er lærebok.» Jeg, fra mitt eksil, kjenner noe som ligner mye på misunnelse.

Så kommer øyeblikket som forandrer karrieren min. Antonio tar av capsen, klør seg i hodet og sier til makkeren sin, Pepe: «Her skal vi ikke legge. Her skal vi skyte.» Og han tar meg. Meg. Han tørker meg med et tøylommetørkle, blåser på meg, ser meg rett inn i øynene og hvisker: «Kom igjen, vennen, i dag begynner ferian.»

Å skyte er i boule det motsatte av å legge: man sikter på motstanderens kule og slår den bort med et rent treff. Det er min greie. Det er boulens rock and roll.

Jeg forlater hånden hans i en perfekt bue, krysser den friske morgenlufta, lander rett oppå den forelskede kula og – klonk! Jeg sender den på tur til gjerdet, og selv blir jeg liggende på plassen dens, tett inntil grisen, som om jeg hadde ligget der hele livet. Kjennerne kaller det «carreau». Hjemme hos oss kaller vi det poetisk rettferdighet.

Stillheten varer et halvt sekund. Så roper Pepe «Der satt den!», termosherren søler kaffe over seg og brødrene i de like skjortene ser på hverandre som om noen hadde byttet ut regelboka. Han med magneten bruker lang tid på å hente den utkastede kula. Han finner den under en benk, svært preget.

Vi vant ikke turneringen. Vi ble nummer tre, etter et lag damer som la med kirurgisk presisjon og spiste magdalenas mellom kastene. Men på vei hjem, i den lille rutete posen, sa Antonio til alle han møtte: «Så du carreauen? Den kula har talent.»

Nå hviler jeg på kommoden i gangen, mellom nøklene og legeboka. Søstrene mine sier jeg har blitt hoven. Kanskje. Men i år, for første gang, kom jeg inntil grisen. På min måte.

Jeg har sittet øverst i lotteriboden på Llano de la Almazara i fire ferias. Fire. Jeg er en panda, en meter og tjue høy, med rød sløyfe og et brodert smil som med årene har stivnet litt. På skiltet står det med neonbokstaver: «ALLE LODD VINNER!». Og det stemmer. Alle lodd vinner. Det er bare det at ingen noen gang vinner meg.

Man vinner delfinnøkkelringen. Man vinner den fargerike kammen. Man vinner settet med plastkopper med fruktmotiv, som har en mistenkelig høy vinnersjanse. Man vinner en pipende gummiand som har skiftet eier flere ganger enn en femeuroseddel. Men pandaen, nei. Pandaen er drømmen. Pandaen sitter der oppe for at folk skal fortsette å kjøpe lodd.

I dag er det onsdag, Barnas dag. Karusellene er billigere og går til klokka ni om kvelden uten lyd, og det er veldig fint: de snurrer, stiger og synker i stillhet, med lysene på og barna som ler, og endelig hører man hva folk sier. Selv om det, i en lotteribod, ikke alltid er en god idé.

– Pappa, pandaen!

Der har vi det. Nå har det begynt. En gutt på rundt seks år, sminket som en tiger, peker på meg. Faren ser opp, ser på skiltet, ser i lommeboka og gjør et hoderegnestykke som synes i pannen. Han kjøper fem lodd. Nøkkelring, kam, kam, kopper, gummiand. Han kjøper fem til. Nøkkelring, nøkkelring, en penn med fjær, kopper og en kjøleskapsmagnet formet som en flippflopp. I tredje runde dukker moren opp bak ham med to sukkerspinn og et blikk som kunne fryse Middelhavet.

– Hvor mye har du brukt?

– Lite, sier han.

De har brukt tjue euro. Jeg vet det, for her oppefra vet jeg alt.

Til slutt går gutten med en delfinnøkkelring, en kam, to koppesett og gummianda, som han allerede har døpt Paco. Og han går glad. Mye gladere enn om han hadde vunnet meg, som ikke engang ville fått plass i bilen. Faren ser på meg en siste gang, med en blanding av nag og respekt. Vi ses neste år, mester.

Ettermiddagen går. Det går forbi par, gjenger og en herre som forsikrer at «dette er rigget» og kjøper ti lodd for å bevise det. Han vinner en kam. Han går fornøyd, teorien bekreftet.

Og så, nesten klokka ni, når karusellene snart skal lage lyd igjen, kommer en bestemor. Bitteliten, med en diger veske og et barnebarn i hånden. Hun spør ikke etter pandaen. Hun ser ikke engang på meg. Hun kjøper ett eneste lodd, «for å prøve», og åpner det med neglene, sakte, uten briller.

Tivolimannen leser det to ganger. Han mister mikrofonen. Han tar den opp. Han kremter.

– Mine damer og herrer, paaaandaaaen!

Hele boden snur seg. Barnebarnet skriker. Bestemoren, som ikke har skjønt noen ting, spør: «Hva har jeg vunnet, vennen?» Og jeg blir hentet ned fra toppen med en krok, etter fire ferias, under applaus, som en astronaut som kommer tilbake til jorden.

Barnebarnet bærer meg, og hun er like høy som meg, så vi går heller i armkrok, sjangler over festområdet og unngår bein. Da vi går forbi radiobilene ser tigergutten oss, og det slipper ut av ham et «åh!». Paco, anda, piper.

Nå bor jeg i en lenestol i et hus i bygda, med et pledd over beina. De kaller meg Don Panda. Ikke særlig originalt, men det er mitt. Og hver gang noen kommer inn døra, sier bestemoren: «Den vant jeg på ferian. Med ett lodd.»

Alle lodd vinner. Man måtte bare vente.

Vi er øvingsskoene til læreren. Lerret som en gang var rosa, delt såle så foten kan bøye seg som den vil, og en lapp gaffateip på tuppen som nå er en del av personligheten vår. I dag klokka sju om kvelden begynner ferians gallaforestilling på Plaza de la Constitución, og vi er der vi alltid er: ved siden av scenen, bak det svarte teppet, der ingen lyskaster når.

Vi har øvd siden juli i studioet: en speilvegg, et lite håndavtrykk i knehøyde og en vifte som snur hodet som om den sa nei til alt. Foran det speilet har fireåringene vært; tolvåringene, som ser mer i glasset enn på læreren; tre gutter som kom sammen med søstrene sine og nå kommer først; og tirsdagsgruppa, folk som begynte å danse da de ble pensjonister og ikke har stått over en eneste gang, ikke engang på tannlegedagen.

Læreren retter med korte setninger. «Den haken.» «Armene, dere henger ikke opp klesvask.» «Se på publikum, gulvet kan dansen fra før.» Og vi etter: fem, seks, sju, åtte, samme steg hundre ganger, til det sitter fast i sålen som en øreorm.

Og så er det Alba: fem år, en sløyfe stor som en åpen hånd og en egen indre klokke som alltid går en halv takt etter. Når gruppa snurrer, tenker Alba seg om. Når gruppa er ferdig, tar hun den siste snurren alene, veldig alvorlig, med tungespissen ute. Og læreren klapper som om alt var perfekt. Hvis noen spør om hun ikke burde rettes på, svarer hun uten å slutte å telle: «Takten kan man lære. Det hun har med seg, kan man ikke.»

I dag er vi ikke alene. Bak scenen samles alle danseskolene og dansegruppene i bygda, og på gulvnivå er det et skomøte: flamencosko med spiker som klaprer selv når de står stille, skinnende hvite joggesko til moderne dans med lisser som ser strøkne ut, espadrillos med bånd til de tradisjonelle dansene. Alle på det samme lille gulvstykket, og ingen tråkker på noen.

Nervene høres også. Ei jente går gjennom koreografien lavt for seg selv. En gutt knyter skoene for fjerde gang. En mor leter etter hårstrikken hun har rundt håndleddet. På hver side står en lærer, og alle gjør som vår: et dypt pust, et kyss på pannen og et «nyt det» sagt som en ordre.

Musikken starter og de går ut. Og her er det ingen vet: vi danser også. Bak teppet markerer læreren hvert steg med føttene, bitte smått. Fem, seks, sju, åtte. Når de snurrer, snurrer vi. Når de løfter armene, løfter hun sine halvveis, som om hun hjalp til på avstand.

I den siste snurren blir Alba stående alene, en halv takt etter, som alltid. Men i dag ser et helt torg på. Hun fullfører snurren, blir stående og brer ut armene. Og Plaza de la Constitución gjør det læreren har gjort siden juli: klapper som om det var perfekt. For det var perfekt.

Under bukkingen drar de små læreren ut på scenen. Hun stritter bare litt imot. Og slik, for første gang, tråkker vi på scenegulvet med gaffateipen synlig, foran halve bygda. Ingen ser på oss, selvsagt. Alle ser på læreren, som gråter og sier det er lyskasternes skyld.

Etterpå kommer kåringen av dronninger og Mister og prisene, men det er en annen historie. I november første øving. Alba har allerede sagt fra at neste år kommer hun i tide. Læreren har sagt at hun ikke skal stresse, vi venter på henne.

Kastanjettene av mørkt tre hadde vært stille i årevis, hengende på en krok i karmen til vinduet mot Calle Alta. Holdt av en rød snor som solen i Torrox hadde bleket, var de blitt nok en pyntegjenstand, på linje med apotekkalenderen og keramikktallerkenen ingen tør å ta ned. De var bestemors. Og bestemor, hvil i fred og dans i herligheten, spilte på dem som maskingeværsalver: i bryllupene i bygda sa man at hvis hun ble satt nær orkesteret, ble trommisen deprimert.

Hver oktober, når ferians trompeter og trommer begynte å dundre nedover bakken mot torget, ble det rommet stillere enn noensinne. Ute raketter, charangas og en mann som testet en høyttaler med det evige «ja, ja, test, en, to». Inne to trestykker som så på meg fra vinduet som en hund som vet at det ikke blir noen tur i dag.

Den feria-ettermiddagen smøg vinden fra havet seg inn mellom pelargoniapottene med svært dårlig oppførsel. Vindkastet dyttet det lakkerte treet mot karmen: et tørt, klosset, men tydelig klakk. Bare ett. Men i Torrox er et klakk midt i ferian en hensiktserklæring.

Nedenfor gikk en gruppe naboer i prikkete kjoler leende opp bakken på vei til dansen, med viftene i kampstilling. Da hun hørte klakket, så Paqui – som har et taktøre konservatoriet ville misunne – opp, klappet raskt i hendene og ropte opp mot balkongen:

– Kom igjen, la oss høre virvelen, det er feria!

– Det var vinden! svarte jeg og lente meg ut.

– Da får vinden komme ned og danse, her er det plass! la en annen til, og de andre bøyde seg dobbelt av latter over volangene.

Jeg ble stående og se på kastanjettene. De så på meg. Eller slik virket det, under ferian skal man ikke stole på noe. Jeg tok dem forsiktig ned, knøt opp snora og tredde løkkene over tomlene. Det var evigheter siden jeg hadde prøvd. Sist gang, da jeg var ni, glapp den ene ut av hånden og traff katten midt på ryggen. Katten satte ikke sin fot i det rommet igjen før påske.

Jeg trakk pusten dypt. Jeg husket bestemors stemme: «Virvelen begynner i lillefingeren, ikke i redselen.» Og jeg slapp løs det første slaget.

Det kom rent ut. Trrriá. Mot den lune kveldslufta, som om treet hadde ventet på signalet i årevis.

Fra gata brøt det løs en ovasjon større enn under åpningstalen. Naboene jublet, noen ropte «olé for bestemoren din!», som egentlig var helt på sin plass, og en liten gutt som gikk forbi med en SvampeBob-ballong ble stående med åpen munn. Jeg fikk blod på tann og hengte på en virvel til, så en mer klossete, så en jeg ikke engang vet hva heter, men som hørtes himmelsk ut for meg.

Treet, varmt av solen, sluttet å være en sørgepynt. Det fikk stemmen sin tilbake. Og minnet, som i årevis hadde spilt sorg, tok på seg prikkekjolen og gikk ut på gata.

Da lyktene i Calle Alta begynte å tennes en etter en, gikk jeg allerede ned bakken etter naboene, med kastanjettene på tomlene og et smil fra øre til øre. På veien møtte jeg katten, som kikket ut av nabovinduet. Den så på meg med nag. Noen sår leger ikke engang ferian.

Siden klokka sju om kvelden har jeg ligget på en granatrød fløyelspute bak scenen på Plaza de la Constitución, omgitt av kabler, vannflasker og en dame fra arrangørene som ser på meg hvert femte minutt som om jeg skulle stikke av. Jeg kommer ikke til å stikke av. Jeg er en krone. Et diadem, for å være nøyaktig: sølvfarget metall, tolv små steiner som glitrer som om de var ekte og et lag glitter som noen strødde på i går «så den skinner i lyskasterne». Glitteret er for øvrig allerede overalt: på puta, på bordet og i barten til lysteknikeren. Glitter forsvinner aldri. Glitter er for alltid.

I kveld er det ferians gallaforestilling, og tjue på ni kåres dronningene og Mister for 2026. Jeg vet ennå ikke hvilket hode jeg havner på, og for en krone er det som å ikke vite hvilket hus man skal bo i resten av året.

Fra puta ser jeg alt. Jeg ser kandidatene som retter på sminken med mobilen som speil, puster dypt og heier på hverandre med et samhold mange ville misunt dem. Jeg ser en mor som fikser en knute med tre hårnåler mellom tennene. Jeg ser en bestefar som har sneket seg inn bak scenen med unnskyldningen om å «komme med en vannflaske» og ikke har gått på tjue minutter, mer rørt enn om det var han som var kandidat.

Og jeg ser kandidatene til Mister. En øver på smilet foran en avslått høyttaler. En annen går stille gjennom hva han skal si hvis han vinner. Og alle skotter bort på meg med en misunnelse jeg kjenner godt: Mister får et bånd, og et bånd, oss imellom, er ikke det samme. Et bånd er tilbehør. Jeg er en institusjon.

Danseskolene setter i gang, og scenen dundrer. Puta mi vibrerer. De små steinene mine klirrer. Damen fra arrangørene holder meg med hånden, for sikkerhets skyld, og jeg benytter anledningen til å gi henne litt mer glitter. Hun kommer til å huske meg til jul.

Så kommer øyeblikket. Programlederen hever stemmen. Den obligatoriske trommevirvelen lyder, den som høres lik ut på alle gallaer i verden, som om det fantes én eneste trommeslager ansatt for hele planeten. Spenningen kan skjæres med kniv. En kandidat klemmer hånden til en annen. På første rad roper noen et navn, og halve bygda hysjer.

Navnet leses opp. Applaus, skrik og en gruppeklem på scenen som nesten velter meg av puta. Hender løfter meg, bærer meg mot lyset og for første gang i livet ser jeg hele torget rett forfra. Hundrevis av mobiler rettet mot meg. Lykter. En liten gutt på pappas skuldre med et sukkerspinn større enn hodet.

Jeg lander på en frisyre med så mye hårspray at den holder som en bymur. Jeg setter meg til rette. Jeg vipper litt mot venstre. Dronningen ler, holder meg med hånden og hvisker til hun ved siden av: «Hvis den faller av, dør jeg.» Jeg faller ikke av. Hårsprayfrisyrer er min spesialitet.

Ovenfra ser jeg Mister som stråler av lykke med det nye båndet, vannflaskebestefaren som gråter hemningsløst og damen fra arrangørene som oppgitt rister glitter ut av håret.

Et år med arrangementer, bilder, opptog og en og annen skoeske venter på meg. Men i kveld, øverst på Plaza de la Constitución, med hele ferian ved føttene mine, vet jeg hvilket hode jeg bor på. Og jeg skinner. Og som jeg skinner.

Jeg er en gardintrapp. Sju trinn, bein av gul glassfiber og et klistremerke på toppen som forbyr å stå på det øverste. Jeg er ikke av aluminium, for elektrikere stoler ikke på noe som leder strøm. Jeg leder ikke engang varebilen: jeg reiser på takstativet, festet med to strikker.

Onsdag, halv ti om kvelden, og beina mine står plantet i sanden på Llano de la Almazara. Halvannen time til tenningen. Karusellene har allerede skrudd opp musikken – til klokka ni går de stille – og barna fra Barnas dag løper fra karusellen til radiobilene. Festområdet, derimot, ligger fortsatt i mørke: tusenvis av lyspærer som venter, og fire elektrikere med hodelykt som sjekker at de ikke venter forgjeves.

Den store inngangsportalen er ikke min sak. Den sjekker de fra kranen, som gjør seg viktig fordi den når overalt. Kranfolkene sier at der oppe, tredje rad til venstre for våpenskjoldet, finnes det en lyspære som stadig spør om gult kler den. Min jobb er det som ikke kommer med på bildene: sikringsskap, girlandere, små buer, stikkontaktene i bodene.

Siden klokka fem om ettermiddagen har Lucía klatret opp på meg femtitre ganger. Jeg har telt; det er det eneste en trapp kan gjøre mens noen står på den. Opp, se, stramme en klemme, ned, slå meg sammen, løfte meg på skulderen og slå meg ut ti meter lenger borte. Bak henne går Andrés, lagsjefen, med en notatblokk og en tester som piper som en liten fugl. Av all bøyingen knaker det i kneet hans. Hos meg i hengselen. Vi forstår hverandre.

En gutt med en delfinballong spør Lucía om det er hun som tenner ferian. «Jeg sørger for at det skjer noe når noen tenner den», svarer hun. Gutten bestemmer at det er voksengreier og løper av sted.

Kvart over ti dukker opprøreren opp: en pære i girlanden som krysser bodgata, rett over de brente mandlene. På testen tennes den, slukkes, tennes igjen og tenker seg om.

– Den der prøver å lure oss, sier Andrés.

Først slår man av strømmen. Alltid. Det er det første en elektrikertrapp lærer, før sitt eget serienummer. Andrés slår ned spaken, setter støvelen på foten min, det er vår måte å håndhilse på, og Lucía klatrer opp. En, to, tre, fire, fem, seks. Hun skrur ut, ser og ler: «Den er ikke gått, den er løs.» «Som alle oss på denne tiden», svarer Andrés. En kvart omdreining, spaken opp, og opprøreren lyser stødig, skikkelig veloppdragen, som om den aldri hadde gjort noe galt. Spaken ned igjen: det er ikke dens tid ennå.

Kvart på elleve slår de meg sammen og setter meg mot varebilen, mellom en kabelrull og en termos med kaffe som for lengst har blitt kald. Folk kommer til portalen: barnevogner, gjenger, familier med jakka i tilfelle det blir kjølig. Ingen ser denne veien. Fire refleksvester i mørket er ikke noe stort show.

Klokka elleve lyder nedtellingen og ferian tennes nedenfra og opp. Man hører en kjempelang applaus. Yrkeshemmelighet: elektrikere ser ikke på lysene. De ser på sikringsskapet. Andrés har lommelykta rettet mot jordfeilbryteren, som en som venter på et straffespark. Ett, to, tre sekunder. Ingenting slår ut.

Nå, ja. Andrés slukker lommelykta, Lucía tar av seg hjelmen og de fire ser opp med det lille smilet til en som vet hvor mange ganger man har klatret for at dette skulle skje. Ingen klapper for dem. De bryr seg ikke. Lucía klapper meg to ganger på vangen: «Bra jobba, kollega.»

Kvart over elleve stiger rakettene. For i dag får andre klatre.

Jeg kom ut av pappesken for knapt førti minutter siden. Jeg har fortsatt den stikkende lukten av ny plast, nyåpnet forsegling og kabel som aldri har smakt strøm. Arbeidslivet mitt begynte uten prøvetid og uten innkjøring: på et øyeblikk gikk jeg fra mørket i et lager til toppen av et metallstativ, der jeg troner over hovedscenen på Plaza de la Constitución. Fra hylla til stjernestatus på en ettermiddag.

Klokka er halv elleve onsdag kveld. Å se ned fra denne høyden tar pusten fra en, selv om jeg teknisk sett ikke puster. Torget har blitt en menneskeflom som truer med å flomme over i smugene i Torrox. Hundrevis av hoder trenger seg sammen under lyslenkene, papirlyktene skjelver i havbrisen og summingen fra folkemengden stiger i tette bølger, tunge av lukten av brente mandler og nystekte churros. Alle øynene i bygda peker rett dit jeg står.

Nettopp ga lydteknikeren meg to tørre dunk med tommelen for å sjekke at jeg svarte. Pom, pom. Det dundret i membranen min med kraften av et steinkast, og jeg var redd loddingene i foten skulle løsne på direkten. Så blåste han. Blåste! Hvem har lært denne mannen at man blåser i en mikrofon? Jeg holdt stand, uten den minste rundgang, med verdigheten til en som vet at den har et oppdrag.

Kvart over ti blir jeg innviet for alvor: festrådmannen og ordføreren kommer opp for å ønske velkommen, og jeg holder stand som en veteran. Men det store kommer etterpå. Halv elleve åpningstalen. Og i år holdes den ikke av én person: den holdes av en hel sang- og dansegruppe fra bygda, fulltallig.

De kommer opp på scenen på rekke, i festdrakter, sjalene pent lagt, kastanjettene stikkende opp av lommene og den blandingen av forventning og nerver som synes helt ned i hælene. De er mange. Jeg er én. Jeg regner og får kaldsvette: hvis hver av dem kommer tre millimeter fra grillen min, trenger jeg ferie etter i kveld.

Talen går fra hånd til hånd. En stemme forteller hvordan ferian var før, med papirlykter og dans til daggry. En annen minnes dem som ikke lenger er her, og hele torget blir stille. En tredje drar en anekdote som får til og med lydteknikeren til å le. Jeg hopper fra håndflate til håndflate som stafettpinnen i et stafettløp, og i hver hånd kjenner jeg en annen puls: én skjelver, én klemmer og én holder meg med så mye ømhet at jeg nesten blir rørt.

Mot slutten slår noen takten med knokene på talerstolen. Kastanjettene lyder. Og hele gruppa setter i gang en copla fra traktene, flerstemt, som farer inn i grillen min som en storm og kommer ut av høyttalerne forvandlet til noe jeg ikke kan forklare. For første gang i mitt korte liv forstår jeg hva en mikrofon er til for: ikke for at det skal høres høyere, men for at alle skal høres på en gang.

Så kommer alle nærmere, trengt sammen rundt sølvkuppelen min, trekker pusten samtidig og roper i kor:

– Kjære naboer i Torrox, la ferian begynne!

Impulsen farer som et lyn gjennom kobbersøylen min til høyttalerne på torget. Folkemengden bryter ut i en samstemt ovasjon av klapping, plystring og jubel som får kretsene mine til å skjelve. Noen sender opp en rakett. En baby våkner. En bestemor på første rad roper «så fine dere er!», og jeg vet ikke om hun mener dem eller meg.

Ilddåpen min har vært en knusende suksess. Fra nå av går stemmen til en hel bygd gjennom strupen min: taler, lotterier, etterlysninger av bortkomne barn og av og til et «bilen som står feilparkert bes flytte seg». Jeg er mikrofonen ved åpningstalen. Og jeg har tenkt å holde ut til det siste «¡Viva Torrox!».

Jeg er lyspære nummer 4817 i festområdets inngangsportal, tredje rad ovenfra, til venstre for våpenskjoldet. Ingen glamorøs plass, det innrømmer jeg. De i midten får alle bildene. Men herfra, over Llano de la Almazara, ser man hele ferian: karusellene, turrónbodene, det sovende pariserhjulet og et hav av folk som venter på at vi skal tennes.

For i kveld klokka elleve tenner de oss. Myndighetene. Med tale og alt. Og for en feriapære er det som debutantballet.

Vi har hengt her i en uke. En uke med vestavind, nysgjerrige måker og arbeidere på en kran som sier ting som «den raden får ikke strøm» eller «dunk litt på den, så får vi se». De dunket to ganger på meg. Det virket. Jeg går ikke i detaljer.

Ved siden av meg henger 4818, som er veldig nervøs. Hele ettermiddagen har hun spurt om glødetråden synes, om gult kler henne og om det er noen fare for at de bytter henne ut med en av de moderne. «De moderne har ingen sjel», sier jeg, selv om vi teknisk sett begge er moderne. Man må oppmuntre folk.

Halv elleve går et rykte gjennom kabelen, som en lavspenningsstrøm. Ordføreren er allerede på torget. Rådmannen har talen i lomma. Det finnes en knapp. En stor rød knapp, sier de, som i filmene. 4818 er overbevist om at vi alle eksploderer hvis de trykker feil. Jeg forklarer at det ikke virker sånn. Hun tror meg ikke. 4816, på den andre siden, mener ingenting: hun har vært gått siden tirsdag, og ingen har merket det. Hun opplever ferian i mørket, med beundringsverdig verdighet.

Nede begynner folk å se opp. Barn med ballonger. Par som holder hender. En gjeng gutter med skjorta utenpå som tar bilder med den mørke portalen «for før og etter». En dame med barnevogn sier til mannen sin: «I år har de satt opp flere pærer», og jeg eser av stolthet, selv om vi er de samme som i fjor.

Øyeblikket kommer. Det blir en merkelig stillhet, som når lyset slukkes på kino. Noen begynner å telle ned. Ti, ni, åtte … Jeg kjenner en kiling i sokkelen. Sju, seks … 4818 skriker «jeg vil ikke!». Fem, fire … En diger nattsvermer lander på meg akkurat nå, som en fan som sniker seg opp på scenen. Tre, to …

En.

Strømmen farer gjennom meg på en gang, fra sokkelen til spissen. Vi tennes alle samtidig, som en kaskade, nedenfra og opp, som om hele portalen pustet. Nede høres et kjempelangt «ååå!», et ordentlig gammeldags feria-«ååå», og deretter en applaus som når helt til pariserhjulet. Nattsvermeren farer av gårde, blendet, for å tenke over livet sitt.

4818 lyser som aldri før. Jeg tror hun gråter litt, selv om det hos en lyspære ser ut som en refleks. «Ser jeg bra ut?» spør hun. «Du er nydelig», sier jeg. Og det er sant.

Den eneste som fortsatt er mørk, er 4816. Men se, blant så mye lys har et mørkt hull også sin sjarm. En liten gutt peker på henne og sier til moren sin: «Se, den der blunker.»

Og slik blir vi hengende fem netter på rad og lyser opp kyss, snubletråkk, churros og gjensyn. Tredje rad, til venstre for våpenskjoldet. Går dere under portalen, så vink. Jeg ser dere.

De kaller meg «noteperm», og jeg lar dem holde på. Men noter, ekte noter, har jeg ikke én av: ikke et notesystem, ikke en g-nøkkel. Jeg bærer tekster. Trettito sevillanas og rumbas i fet skrift, hver i sin plastlomme, og en blå rygg med et solsikkeklistremerke som har holdt på å løsne i to ferias.

Det jeg egentlig bærer, er blyant. Et års øvinger notert i margen. «Pust her.» «IKKE stress», understreket to ganger. «Andre rad kommer inn.» En pil jeg ikke vet hvor peker. Og på side elleve ringen etter en kaffe latte fra februar som nå er en del av sangen. Blyanten bor i ringen min, med viskelæret slitt av alle omveltningene.

Jeg tilhører Loli. Loli kan alle tekstene. Forlengs, baklengs og med lukkede øyne, og det er slik hun synger. Hun har ikke sett i meg på en øving siden mars. Men hun går ikke opp for å synge uten å holde meg åpen i hendene. For sikkerhets skyld. I dette koret har «for sikkerhets skyld» lengre ansiennitet enn tamburinen.

Torsdag, ferians første dag, klokka tolv, Caseta del Mayor i Jardines de Picasso. Trettende treff for seniorkor av rociero-typen. Bygdas kor kommer, det fra Torrox Costa og de fra Nerja og Vélez-Málaga. Skjerf rundt halsen, blomster i håret, nystrøkne bluser og fire gitarer som stemmes samtidig, hver overbevist om at det er den ved siden av som er falsk.

Og de andre permene kommer. En rød fra kysten, med lommer som har blitt bølgete av fukt. En prikkete som aldri slutter å skryte. Og en fra Vélez så tjukk at den ikke lenger lar seg lukke og holdes sammen av en strikk. Vi mønstrer hverandre slik permer gjør: i margen. Den fra Vélez har mer blyant enn meg. Det skal jeg ikke fortelle noen.

Vår tur. Loli stiller seg i andre rad, slår meg opp, puster dypt og dirigenten teller inn med haken. Første sevillana. Jeg er åpen på side sju. De synger nummer tre. Samma det. Loli synger med et smil som ikke får plass i skjerfet, og jeg skjelver litt i hendene hennes for hvert «olé!» fra publikum.

Mens de andre synger, oppdager jeg noe: vi synger nesten de samme sangene, men hvert kor puster på forskjellige steder. Vi trekker pusten før refrenget; de fra Nerja rett etterpå. Jeg har notert i et år hvor man skal puste, og så viser det seg at lufta fordeles slik det passer hver enkelt.

Til slutt skjer det som må skje: alle fire korene står oppe samtidig, klemt sammen på en scene laget for ett, og synger den samme sevillanaen. Ingen slår opp noen perm. Det trengs ikke. Loli lukker meg, trykker meg mot brystet og synger som om hun hadde skrevet teksten selv.

Så kommer de latinamerikanske dansene: cumbia, salsa, pasodobler. Loli legger meg på en gitarkasse og tar en pasodoble med en herre fra Vélez som holder takten til og med med øyenbrynene. Etterpå en salsa med to naboer fra kysten. Loli, som på øvingene ikke flytter seg fra flisen sin, snurrer flere runder enn pariserhjulet på Llano de la Almazara.

Når musikken stopper, tar hun meg opp fra kassen og ser på meg for første gang hele dagen. Hun tar blyanten ut av ringen og skriver på siste side, under avslutningssevillanaen, med rund håndskrift: «Her, alle sammen.»

Det er det fineste notatet jeg bærer. Og det eneste som ikke må øves inn. Klokka seks om kvelden synger andre kor i den samme casetaen. Loli sier hun kommer bare for å høre. Hun har allerede lagt meg i veska. For sikkerhets skyld.

Jeg vet ikke hvem jeg tilhører. Jeg sier det uten drama: for et klappbord er det helt normalt. Hvit plate, rørbein som felles innover og en sperre som bare tålmodige folk forstår. Under står det med tusj «RETURNERES TIL» og etter det seks foreningsnavn overstreket oppå hverandre. Det siste stemmer ikke heller.

Jeg har vært utlånt så mange ganger at jeg ikke lenger kommer tilbake: jeg sendes videre. En peña setter meg ved døra til en klubb, klubben laster meg inn i varebilen til et brorskap og brorskapet låner meg ut til foreldrene på skolen. Det eneste som er mitt, er en bit kjeksboks-papp, brettet i fire, til beinet som vakler. Alle som setter meg opp, vet om den.

CV-en min får plass i flekkene mine. En sjokoladering som ikke går bort selv med klor. Teipsporet etter påmeldingspennen, for under ferian emigrerer penner. Og et klissete hjørne fra da jeg solgte veldedighetslodd på en kurv med olivenolje, turrón og et pledd. Den ble vunnet av en liten gutt som gikk hjem med pleddet rundt seg, som en sofasuperhelt.

På tirsdag var jeg på brettspillene på seniorsenteret. Jeg som bord, de spilte. De har aldri latt meg kaste en terning. På onsdag, på Complejo La Granja, skrev jeg opp parene til bouleturneringen, som meldte seg på med vakker håndskrift og notarialsk alvor.

I dag, torsdag, er det Caseta del Mayor i Jardines de Picasso. Midt på dagen synger seniorkorene og etterpå blir det cumbia, salsa og pasodobler. Jeg venter sammenslått bakerst, ved siden av en skoeske full av medaljer, og når pasodoblen spilles, skjelver hengslene mine. Det sitter i jernet.

Halv to kommer to frivillige for å sette meg opp. Å slå meg ut har sin seremoni: man drar i sperren, dytter beinet med kneet og sier «sånn» to ganger, for første gang er det aldri sånn. Så bøyer noen seg ned og leter etter pappen. Pappen er alltid der. Oppå et laken strøket i et hus i bygda og to klesklyper.

Og pokalene kommer: gullfargede, av plast, med en bitteliten spiller på toppen som alltid ser ut som han skal til å si noe. De store bak og de små foran, som på bryllupsbilder. De veier nesten ingenting. Det som veier, er alt det andre: full caseta, folk som står bakerst og et barnebarn som spør høyt hvilken som er bestemors.

Klokka to begynner utdelingen. For hvert navn reiser noen seg, krysser casetaen under applaus og kommer rett mot meg. Et boulepar løfter den høyeste pokalen som om det var Europacupen. På hvert bilde hviler en hånd på kanten min. Jeg holder. Det er derfor jeg har pappen.

Pokalene havner i vitrineskap og på stuebord. Meg klapper ingen for, og det skjønner jeg. Det som svir, er at ingen klapper for dem som bar meg hit heller. De kommer først, med nøkler til lagre som ikke er deres, og går sist, med hender som lukter jern. Innimellom setter de opp, skriver ned, serverer og stabler stoler når musikken stopper. På feriaplakaten er de ikke med. Alt det andre er.

Klokka fire slår ingen meg sammen. De drar meg tre meter og legger på en blomstrete voksduk: halv sju er det sjokoladefest. En dame dunker meg to ganger og sier fra at hun vil ha meg til paellaserviettene på fredag. Før hun går, bøyer hun seg ned, finner en luke under de seks overstrekede navnene og skriver med tusj: «TIL DEN SOM TRENGER DET».

Det er første gang noen treffer adressen min.

Ingen ved sine fulle fem ville kalt det frokost å kaste i seg en churrosring med sjokolade klokka fem en torsdag ettermiddag, men midt i ferian mister klokkene all skam. Bæreren min, en kvinne med energisk gange og en knute så stram at den fungerer som ansiktsløft, hadde bestemt at før den hellige plikten måtte kroppen få mat. «Man ber ikke godt på tom mage», fastslo hun. Og slik tilbrakte jeg mine første tjue minutter av selskapsliv liggende på et bord på Paseo de las Moreas, mens jeg unngikk dråper av varmt fett og frityrdamp som nesten fikk nellikene mine til å visne før tiden.

Jeg bør presisere at jeg ikke er hvilken som helst balkongbukett. Jeg er en formell offergave til skytshelgenene i Torrox. Tolv skinnende hvite gladioler, et halvt dusin karminrøde nelliker og et grønt silkebånd som akkurat nå reiser presset mot en svett underarm. I blomsterbutikken behandlet de meg som en prins: friskt vann, cellofan og et «så fin den ble» fra ekspeditøren. Og nå lukter jeg churrosbod. Slik er livet til en bukett.

Under mellommåltidet så en kelner på meg og spurte om han skulle sette meg i vann. Eieren min sa nei, at jeg holdt. Holde gjør jeg. Men en sjokoladedråpe falt på et av kronbladene mine, og ingen tørket den bort. Jeg bærer den som en medalje.

Det virkelige dramaet begynte da vi satte oss i bevegelse oppover. Toget mot Plaza de la Constitución er en tjukk elv av fromhet, små sjal og velmente dytt. Ti over fem gikk en distré herre med solbriller baklengs mens han tygget på en churro og holdt på å halshugge de tre gladiolene mine i høyre hjørne. Eieren min unngikk ham med et hoftevrikk en tyrefekter ville misunt. Herren merket ingenting.

To hjørner lenger fram prøvde en liten gutt med en heliumballong formet som en traktor å vikle snora inn mellom stilkene mine. I noen angstfylte sekunder utgjorde traktoren og jeg én luftfarkost. Hadde det blåst litt østavind, hadde jeg havnet i Nerja. Guttens mor løste opp knuten og ba om unnskyldning, og eieren min svarte «det går bra, vennen» med det smilet som egentlig betyr «knekker en gladiol, snakkes vi».

Jeg tålte rykkene med prisverdig plantelig verdighet og trakk kronbladene til meg hver gang en jetdrevet vifte suste forbi og barberte kronen min. På denne ferian vifter ikke viftene: de letter.

Fra utkikksposten min ser jeg allerede bærestillasene med Virgen de las Nieves og San Roque avtegne seg mot den klare himmelen. Klokkene ringer. Stilkene mine knaker under trykket fra eierens fingre, som øker farten mellom hurrarop og klokkeklang og albuer seg fram som på salg.

Jeg kommer fram til alteret og lukter mer brent sukker og smult enn villeng, så mye er sikkert. Men jeg kommer fram hel, med mine tolv gladioler, mine seks nelliker og en sjokoladeflekk som, sett med de rette øynene, ligner en prikk på en flamencokjole. I Torrox vet selv vi blomster at for å fortjene himmelen må man først overleve ferian.

Det finnes ting som er født til å skinne og ting som er født til å holde ut. Jeg hører til de siste. Jeg er en hvit plaststol, terrassemodell, med litt sprikende bein og en ripe i ryggen fra da de brukte meg som gardintrapp i et bryllup. På Plaza de la Constitución finnes det mange som meg. Men på ferians torsdag klokka seks om kvelden, når Bolerazo begynner, er vi det mest ettertraktede i hele bygda. Mer enn en skyggeplass. Mer enn en ledig parkeringsplass.

For Bolerazo på «La Movida del Tardeo» er alvor: tre timer boleros, og halve Axarquía vil høre dem sittende. Og stoler, ordentlige stoler, er det ikke nok av til alle.

Kvart over fem kommer de første. Tre damer med vifter, fortroppen i en venninnegjeng som kaller seg «Hurtigviftene». De setter seg ikke: de reserverer. Og stolreservering på ferian følger et uskrevet regelverk mer komplisert enn sivilloven. En veske oppå teller som én person. En jakke som en halv. En oppslått vifte som noen som «kommer straks». En pose solsikkefrø reserverer ingenting, men den skremmer.

Oppå meg legger de en kurvveske stor som en kabinkoffert. Jeg har en eier.

I en god time forsvarer jeg meg alene. En herre med en is går forbi og ser på meg med hensikt; han ser vesken og går videre. Et ungt par går forbi; hun gjør en bevegelse for å ta meg, han rører armen hennes og peker på kurven med den respekten man viser et adelsvåpen. Et barn spør om han kan sette seg «bare litt». Vesken svarer ikke, men en av damene gjør det, fra tre meter: «Den er opptatt, vennen.» Hun har ører som en gaupe.

Klokka seks begynner boleroene. Eieren min er en blid kvinne i blomstrete kjole som synger lavt med på en måte som får setet mitt til å vibrere. Hun sukker i refrengene og vifter seg i versene. Under «Historia de un amor» slipper en tåre ut av henne og lander akkurat på kanten min.

Og så kommer faren. En langsom, vakker bolero begynner, og en hvithåret herre i ulastelig skjorte rekker fram hånden: «Skal vi danse?» Hun nøler et halvt sekund. Hun ser på vesken. Hun ser på stolen. Hun ser på herren. Og hun reiser seg.

Taktisk feil. Så snart hun er fire skritt unna, ser en dame fra en annen gjeng, som har stått i tre kvarter, at jeg er ledig. Hun måler avstanden. Hun nøler. Men en veske reserverer bare så lenge eieren er innen synsvidde, og nå danser eieren kinn mot kinn med en kavaler. Nykommeren flytter vesken svært forsiktig, setter den på bakken og setter seg.

Det som skjer etterpå, forteller ingen bolero. Eieren min kommer tilbake, ser scenen, forlater kavaleren midt i en setning og krysser dansegulvet med januarsalgets besluttsomhet. Det blir en rask samtale, med lave stemmer, full av «unnskyld, vennen», «men den var ledig» og «ledig var den ikke, vesken lå der». Hurtigviftene reiser seg i solidaritet. Den andre gjengen også. I noen sekunder holder torget pusten.

Og så går noen på scenen som har sett alt, bort til mikrofonen: «Denne er tilegnet de to damene med stolen.» Og så starter «Dos gardenias».

Hele torget ler og klapper. De to damene ser på hverandre, bryter også ut i latter og ender med å dele meg: den ene sittende og den andre lent mot ryggen, mens de synger sammen. På slutten av kvelden utveksler de telefonnumre.

Jeg avsluttet natten stablet med førti andre stoler, med et leppestiftmerke på ryggen og den vanlige ripa. Men med tilfredsstillelsen av å ha forent to gjenger. Noen stoler er til for å sitte på. Og noen stoler skriver historie.

Å overleve seksti år i Carmens smykkeskrin for så å ende opp trillende under et klappbord i Caseta del Mayor sto ikke i pensjonsplanene mine. Jeg er ikke noe plastpynt fra basaren på hjørnet, av den typen som blir grønn av skam på sin andre feria. Jeg er en ring av gullfarget filigran, massiv og edel, bestilt en gang til et bryllup i kirken Nuestra Señora de la Encarnación. Jeg har sett moter komme og gå, hårsprayfrisyrer som tålte storm og hele generasjoner barnebarn som trodde jeg var en smokk. Derfor synes jeg, mildt sagt, at det er en utilgivelig krenkelse at skjebnen min ble beseglet av en dårlig avmålt pasodoble midt i Jardines de Picasso.

Det var orkesterets skyld. Ved sekstiden bestemte keyboardspilleren seg for å angripe «Campanera» med overdreven entusiasme. Carmen, oppildnet av et lite glass anis («bare ett, mot kulda», sa hun, i tjueåtte grader) og feststemningen, tente til. Hun rettet på sjalet over skuldrene, kastet permanenten bakover med en kraft som ikke sømmer seg for hennes åttito år og kastet seg ut på dansegulvet i armkrok med Paco, som ikke danser mye, men holder godt.

Første runde: perfekt. Andre runde: Carmen trodde hun var Lola Flores. Og det var akkurat der at låsen ved øreflippen min, utslitt etter tiår med tjeneste uten en eneste sykedag, sa stopp.

Jeg løsnet stille, tegnet en perfekt parabel gjennom den tette lufta i casetaen, spratt mot en papptallerken med rester av italiensk salat og landet på brosteinen med et pling ingen hørte. Seksti års lojalitet og ikke engang et stakkars «au!».

Fra gulvet er seniorcasetaens verden en farlig jungel. Perspektivet endrer seg kraftig når man er tre centimeter i diameter og omgitt av en skog av aluminiumsstolbein, stokker med gummiknott og ortopediske sko som sleper seg av sted i totakt. På fem minutter unngikk jeg to lave lakkhæler, en sjokoladetilgriset serviett og hjulet på rullatoren til Don Julián, som passerte millimeter fra filigranet mitt. Don Julián danser for øvrig bedre med rullator enn mange uten.

Carmen merket ingenting. Hun fortsatte å veive ledig med armene, smile til naboene og vise fram det nakne venstre øret som en som viser fram en ny føflekk. Partneren min, den høyre ringen, hang fortsatt i det andre øret, og jeg kunne sverge på at den skottet bort på meg med en overlegen mine. Den var alltid den mest stabile av oss to. Og den mest pedantiske.

Plutselig bråstoppet en svart fløyelssko rett foran meg. En smykkebesatt hånd, full av gamle ringer og med et skjelvende, men treffsikkert grep, senket seg sakte mellom papirduken og underskjørtet, som gripeklørne i spilleautomaten som aldri får tak i kosedyret. Bare at denne fikk tak i meg.

– Jøss, Carmen! ropte Encarna og holdt meg opp mellom de knudrete fingrene sine med tilfredsstillelsen til en som har funnet en piratskatt. Du mister jo utstyret ditt i hvert hjørne!

– Å, øreringen min! sa Carmen og tok seg til øret. Jeg danser jo så kunstferdig at smykkene faller av meg!

Hun lo så det hørtes over cymbalene, ga meg et raskt kyss og satte meg tilbake med et klikk. Paco ventet allerede med åpne armer, og keyboardspilleren, den uansvarlige, hadde begynt på «Paquito el Chocolatero».

Jeg regner med at jeg må holde ut minst tre låter til. Jeg har klamret meg til øreflippen av all kraft.

Meg tar de fram én gang i året. Resten av tiden henger jeg på en spiker på et kjøkken, mellom et dørslag med historie og en tre år gammel kalender som ingen tar ned fordi den har et veldig fint bilde av elva. Jeg er en øse. Av stål, med langt skaft og nøyaktig plass til en godt servert kopp sjokolade. Ikke en dråpe mer. Ikke en dråpe mindre. Det lærte Pepa meg, hun som bestemmer over gryta og har en kirurgs hånd og en helgens tålmodighet.

På ferians torsdag, halv sju om kvelden, jobber jeg i Caseta del Mayor i Jardines de Picasso. Sjokoladefesten som kvinnene i en forening i bygda lager. Årets mest etterlengtede matbegivenhet, foran julaften og langt foran ethvert bryllup.

Gryta er enorm. Hvis jeg falt oppi, ville de finne meg til påske. Sjokoladen har blitt rørt siden fem med en alkymists tålmodighet: melk, drikkesjokolade og en hemmelighet kvinnene hvisker til hverandre og som jeg av lojalitet ikke har tenkt å røpe. Jeg sier bare at den lukter barndom. Og kanel. Oi, nå sa jeg det.

Kvart over seks er det allerede kø. Tjue over går køen rundt casetaen. Fem på halv prøver en herre i alpelue å snike med begrunnelsen at han «bare skal se». Ingen kommer for å se på en sjokoladefest. Lola, som styrer køen med en trafikkonstabels autoritet, sender ham bakerst med et smil som ikke tåler motsigelse.

Serveringen begynner. Jeg dykker ned i gryta, kommer opp, fyller koppen og dykker igjen. Inn, ut. Inn, ut. Jeg er en maskin. Ved siden av meg deler en annen hjelper ut churros med en tang i et tempo som burde vært forbudt. En annen samler inn kopper. En annen heier: «Det er nok til alle, ikke dytt!» Det er en perfekt koreografi.

Fra posten min ser jeg hele bygda gå forbi. Jeg ser en bestemor som ber om «bare litt, jeg slanker meg» og så ber om litt til. Jeg ser et barnebarn som griser seg til helt opp til øyenbrynene og sier det var fetteren. Jeg ser et ektepar som har delt kopp i femti år fordi, ifølge ham, «den blir fortere kald sånn» og, ifølge henne, «sånn drikker han ikke opp alt selv».

Og jeg ser alpeluemannen, som allerede er på tredje runde. Hver gang har han en ny unnskyldning. Første koppen var til kona. Den andre til søsteren. Den tredje til «en nabo som ikke kan gå». Pepa ser på ham over brillene, senker meg til bunnen av gryta og gir ham en av de gode. «Til naboen», sier hun. «Til naboen», svarer han. Begge vet at det ikke finnes noen nabo. Det er også feria.

Halv åtte begynner gryta å vise bunnen. Da skal det skrapes, som er den vanskeligste og mest ettertraktede delen, for sjokoladen i bunnen er den tjukkeste, den som smaker himmelsk. Noen venter med vilje. Kloke folk.

Når alt er over, vasker de meg i varmt vann, tørker meg med et brodert håndkle og henger meg på spikeren igjen, ved siden av dørslaget og elvekalenderen. Jeg lukter sjokolade i en uke. Jeg klager ikke.

Jeg har et helt år igjen til neste sjokoladefest. Men på torsdag, i en time, var jeg den viktigste øsa i Torrox. Og alpeluemannen, det er jeg sikker på, husker meg også.

Å gå opp Calle Calzada når man er knapt fire år og har på en flamencokjole med mer stivelse enn en brudgoms skjorte, er et foretak av episke dimensjoner. Nieves gikk bestemt, svingte de himmelblå volangene for hvert lille skritt og skottet på hvordan frynsene på det lille sjalet kilte henne på armene. Hvert tredje skritt stoppet hun for å sjekke at volangene fortsatt var der. Det var de.

For henne var det ingen vanlig ettermiddag: det var hennes første ordentlige feria. De forrige telte ikke, for enten satt hun i vogna eller så sovnet hun før hun kom fram til karusellene. Ikke denne gangen. Denne gangen hadde hun en blomst i håret, klipsøreringer og et oppdrag: å se alt. En kjempestor verden av fargede lyspærer som hang fra himmelen, fjern musikk og en glad summing som trillet nedover den brosteinlagte bakken i Torrox.

Halvveis opp, foran vinduet til et konditori, bråbremset de små espadrillosene. Som en bil ved en kontroll.

– Se, mamma! pekte hun, med pekefingeren klistret mot glasset, fascinert av en rekke små kaker dekket med brent krem.

Foreldrene vekslet et blikk av oppgitt forståelse. De visste godt at å forhandle med en bestemt flamencajente midt i en bakke var en tapt kamp. Faren prøvde med klassikeren «senere, på vei tilbake». Nieves svarte med blikket til en som vet at «senere, på vei tilbake» er et språk de voksne har funnet opp for å slippe å kjøpe noe. Noen minutter senere holdt hun byttet med begge hender, like forsiktig som om hun bar dynamitt.

Hun tok en entusiastisk første bit og lukket øynene for å nyte sukkeret som en profesjonell smaksdommer. Men feriafysikken er nådeløs. En tykk og forrædersk dråpe krem gled ut av munnviken, nølte et øyeblikk på haken, som om den tenkte seg om, og stupte ned på en hvit prikk på brystet.

Stillheten som fulgte, var total. Selv musikkorpset langt borte syntes å skru ned volumet. Nieves senket haken, sperret opp øynene og stirret på katastrofen. Den hvite prikken var ikke lenger hvit. Den var en såret prikk. Munnvikene begynte å skjelve og truet med å slippe løs en gråt som kunne konkurrere med hele charangaen i desibel.

Faren tok med beste vilje fram en av de rue papirserviettene. God hensikt, feil verktøy: han ville ha gjort flekken om til et værkart.

Det var da moren utførte en manøver en tryllekunstner verdig. Med den ferdigheten bare erfaring gir, rev hun opp veska (den veska der plaster, en pensjonert smokk, tre hårnåler, mintpastiller og et ID-kort som gikk ut for to fornyelser siden bor sammen), trakk ut en våtserviett som man trekker en florett og fjernet, med to bestemte, sirkulære strøk, flekken sporløst.

– Sånn! sa hun og la bort det hemmelige våpenet. Som om ingenting hadde skjedd. Kom igjen, spis den før det havner på de nederste volangene.

Nieves blunket. Hun tok på den plettfrie prikken med fingertuppen, som en som sjekker at et mirakel er ekte. Og hun smilte fra øre til øre, med det smilet barn får når de oppdager at moren deres har superkrefter.

Hun tørket sukkerbarten med håndbaken, ga faren en liten bit som trøstepremie og fortsatte oppover bakken, klar til å spise ferian bit for bit. Forsiktig, riktignok. Svært foroverlent.

Jeg bor midt på Plaza de la Constitución, på en øy av gjerder og duk som teknikerne kaller «FOH» og publikum «den greia i midten». Jeg er scenens miksebord: førtiåtte kanaler, hundrevis av små knotter og en rad små lamper som blir grønne, gule eller røde avhengig av hvordan kvelden går. Barna tror jeg er en flycockpit. De tar ikke helt feil: herfra letter man også.

Teknikeren min har vært hos meg siden fire om ettermiddagen. Hodetelefoner rundt halsen, lommelykt i lomma og en rull maskeringsteip hun merker meg med med kulepenn: «VOKAL», «STORTROMME», «GITAR 2». En kanal heter «??». Ingen vet hva det er. Hun rører den aldri. Vi har respekt for den.

Det jeg har hørt mest i dag, er stemmen hennes mens hun gikk rundt på det tomme torget med hodetelefonene på: «Test, ja, ja. En, to. En, to.» Hun har gjentatt det så mange ganger at det har fått refreng. Hvis hun spilte det inn, ville det blitt sommerens hit. Høstens, unnskyld.

Klokka seks kom boleroettermiddagen og torget, som fortsatt luktet av blomstene fra offergaven, ble fylt av par som danset tett. Hun ga dem litt klang, for en bolero uten klang er en klem i farten. Klokka ni begynte den andre dansen, kabeldansen: gutter i svart som dyttet kasser på hjul og lysmannen i tårnet sitt som snakket med henne med tegn, som to dykkere.

Så kommer folk bort til gjerdet. En herre spør om de kan spille «en av de gamle», som om jeg var en jukeboks. Ei jente setter en brus på lokket mitt, og teknikeren min gir den tilbake med et smil som er litt skummelt: «Her ikke engang vann.» Jenta ber om unnskyldning. Til meg. Jeg liker henne.

Klokka elleve kommer kveldens artist, en av de sangerne halve torget kan utenat. Første akkord. De små lampene mine hopper til gult. Hun tar på hodetelefonene og legger to fingre på vokalfaderen. Hun danser ikke. Hun rører ikke hodet. Hun rører millimeter.

I den tredje låten går sangeren ut på kanten av scenen for å hilse og retter uten å ville mikrofonen mot en høyttaler. Jeg merker det før noen andre: en hyling som fødes tynn som en mygg og på et halvt sekund vil bli en sirene. Men hun har allerede fingeren på riktig knott, senker den frekvensen tre hakk, og hylingen dør før den lærer å gå. Ingen har hørt den. Bare vi to. Hun feirer med en slurk vann. Langt unna meg, selvsagt.

Så kommer låten alle har ventet på. Sangeren snur mikrofonen mot publikum, hun skrur bandet ned nesten til null, og torget synger alene, et kor uten kabler og uten merkelapper. De små lampene mine måler det ikke, men jeg kjenner det i beina og i hver skrue. Det er den eneste kanalen jeg ikke har, og den som låter best på hele ferian.

Etterpå går folk hjem og sier for en stemme og for en kveld. Ingen sier «så godt det hørtes». Lysmannen påpeker det for teknikeren min. Hun trekker på skuldrene:

– Hvis det låter bra, husker ingen lyden. Hvis det låter dårlig, husker de til og med navnet mitt.

– Som med lyset, sier han. Meg ser de bare på når en lyskaster går.

Så går coverbandet med pop og rock på, og hun begynner fra start. Langt på natt dekker hun meg med trekket, klapper meg to ganger og sier: «Bra jobba, kollega.» I morgen klokka fire, igjen: «Test, ja, ja. En, to.» Jeg kan den utenat. Det er favorittlåten min.

Klokka er tjue på seks, og jeg står stille ved Estación Central i Torrox Costa, den som alle her kaller Conejito. Jeg er rattet på feriabussen: stort, nesten liggende, med trekket slitt akkurat der tomlene hviler. Siden halv ti i går kveld har ingen sluppet meg.

I natt kjører jeg linje 1: El Morche, Torrox Costa, Torrox Convento, og så på nytt. Når vi møter linje 2, som kommer fra El Peñoncillo, hilser sjåførene på hverandre ved å løfte to fingre uten å slippe meg. De to fingrene er hele sosiallivet mitt.

Turen er gratis, og det må gjentas, for ungdommene som kommer tilbake fra ungdomssonen i La Granja spør alltid, som om det var en felle. De går på med hettegenseren knyttet rundt livet, hese etter å ha sunget med på det DJ-en spilte, og en tyggegummipakke som går fra hånd til hånd til den kommer tom tilbake til eieren. Når de går av, sier de «takk, sjef». Sjåføren er ikke sjef for noe, men han blir glad.

Klokka ett gikk en bestemor på med barnebarnet sovende i armene, i flamencokjole siden blomsteroffergaven om ettermiddagen. Sju prikkete volanger, krøllete av all festingen. Vi er kolleger, jenta og jeg. Hun har sju volanger og jeg bare én, men jeg snurrer mer.

Den gangen holdt sjåføren meg som man bærer en kopp fylt til randen. Han kjørte ned mot kysten uten en eneste bråbremsing, svinger av bomull, og jenta åpnet ikke et øye. Ved holdeplassen deres tok bestemoren en rød nellik ut av jentas knute og la den på dashbordet: «Til deg, som har kjørt oss som i en vugge.» Den ligger der ennå. Den er den eneste passasjeren som har vært med hele natta.

Klokka tre et par med en kosegiraff fra lotteriboden, halvannen meter hals. Siden den ikke fikk plass sittende, reiste den stående, lent mot stanga, veldig pent. Hun forklarte at den hadde kostet elleve lodd. Den var den eneste passasjeren som ikke sa god natt.

Etter klokka fire går de på som har laget ferian fra innsiden: servitører fra casetaene med stekeplatelukt i håret, en elektriker som fortsatt har hodelykta på i tilfelle noe går på veien, to frivillige fra Sivilforsvaret som snakker om alt annet enn ferian. En sovner med åpen munn og ingen tar bilde. Blant nattskiftfolk er det lov.

Gjennom frontruta ser jeg renholderne, som begynner når de andre slutter. En patrulje fra lokalpolitiet slipper oss fram i et kryss, og sjåføren hilser tilbake med to fingre. I dag er jeg veldig sosial.

Hver gang noen går av, tenker jeg på bilene som ble stående hjemme i natt. På rattene deres, som sover i garasjen, uten å lete etter parkering midt på natta eller kjempe mot søvnen i en rundkjøring. De skylder meg en tjeneste.

Nå spiser sjåføren opp en halv tortillabaguette pakket i folie, ser på klokka og klemmer trekket akkurat der det er slitt. «Kom igjen, den siste», sier han lavt til meg. Klokka seks går siste tur tilbake, og den er vår.

De sier at ferians siste buss kommer fram ved soloppgang. Ikke sant. I oktober klokka seks er havet fortsatt svart som blekk, og sola viser seg ikke før etter åtte. Der ute lyser bare lysene fra to båter, gatelykta ved holdeplassen og nelliken på dashbordet.

Det holder for meg. I natt har jeg sett soloppgangen mange ganger: hver gang noen har sovnet i et sete og våknet akkurat ved sin holdeplass.

Jeg er halvannen meter i diameter, veier som en kalv og tilbringer året på et lager, bak veiarbeidsgjerder og en demontert julekrybbe. Jeg er pannen til Den store paellaen for seniorene våre. Og på ferians fredag halv tre, i Caseta del Mayor, er jeg dronningen av Jardines de Picasso.

Dagen min begynner tidlig. Klokka ti om formiddagen står jeg allerede på varmen, med tre brennere som brøler under meg som en drage med halsbrann. Over meg kokken: en stor kar med forkle, lue og en treåre han håndterer som om han rodde over Gibraltarstredet. De kaller ham Curro, og det sies at han har laget denne paellaen siden før jeg fantes. Han behandler meg med ømhet og fasthet, og slik skal en paellapanne behandles.

Først oljen, en sjenerøs skvett som freser over hele overflaten min og kiler meg. Så kylling, kanin og grønnsaker. Sofritoen tar den tiden den tar, og Curro lar seg ikke stresse. Når noen fra arrangørene kommer og spør «hvor lenge til?», ser Curro ikke engang opp: «Det risen sier.» Og de trekker seg respektfullt tilbake. Her er det risen som bestemmer.

Midt på formiddagen kommer det ømfintlige øyeblikket: ekspertenes besøk. For rundt en kjempepaella dannes det alltid, helt spontant, en komité av herrer med hendene på ryggen som har meninger. En sier at det mangler safran. En annen at det er for mye. En tredje, som har vært i Valencia én gang, forsikrer at der legger de ikke i sånt. En fjerde svarer at «dette er Torrox, ikke Valencia», og det blir en debatt med mer lidenskap enn et derby. Curro hører ikke på noen. Han rører. Han smiler. Han fortsetter.

Rundt ett slipper duften ut av casetaen og begynner å vandre gjennom bygda. Den klatrer opp bakkene, sniker seg inn gjennom vinduene og vekker dem som sov ut etter natta. Det sies at en hund kom ned alene fra Calle Alta etter sporet. Det sies at en turist spurte om man måtte ha billett.

Så kommer risen. Den faller som regn, i et kors, slik tradisjonen krever, og jeg kjenner sjelen fylles. Kraften koker, boblene danser og Curro fordeler kornene med åra som en som maler et bilde. Herfra: stillhet. Ingen rører noe. Ikke engang ekspertkomiteen tør å si noe.

Og så kommer mitt øyeblikk. Det jeg venter på hele året. Socarraten: det laget med ristet ris som setter seg fast i bunnen, sprøtt og gyllent, som er enhver paellapannes ære. Curro skrur ned varmen og lytter, for socarrat kan man høre, det knitrer som cellofan. I akkurat rett øyeblikk slår han av brennerne. De lar meg hvile i fem minutter med et klede over. De lengste fem minuttene i mitt liv.

Halv tre serveres det. Tallerkenene går over meg på vei til bordene til seniorene våre, som venter med servietten rundt halsen og sulten til folk som har danset hele formiddagen. Det regner «så god den er!», «som i gamle dager» og et «denne, ja» fra herren som hadde vært i Valencia, som fra hans munn tilsvarer en nasjonal pris.

Til slutt, når det nesten ikke er noe igjen, kommer tre bestemødre med egne skjeer for å skrape socarraten fra kantene mine. De gjør det i stillhet, med teknikk og uten hast, som gullgravere ved en elv. Og jeg lar dem. Det er det jeg er til for.

I ettermiddag spyler de meg med slange, og jeg drar tilbake til lageret, ved siden av den demonterte krybben. Men jeg drar fornøyd. De skrapte meg til siste korn, og det er det største komplimentet man kan gi en paellapanne.

Jeg er en stortromme. Rund, med to stramme skinn, tau i sikksakk rundt magen og en cymbal skrudd fast oppå, som en bryllupshatt. I en charanga har alle sitt fag: trompeten synger, trombonen skryter, skarptromma sladrer. Jeg kan bare si ett ord: bom. Men jeg sier det når det skal sies, og etter det begynner alle å gå.

Det er ferians fredag, halv fem, og vi er på Plaza de la Constitución. Klokka fem går hesteopptoget fra La Granja mot El Convento, og vi skal varme opp ettermiddagen. Varme den enda mer, for sola i Torrox har ikke fått med seg at det allerede er oktober. Skinnet mitt er så stramt at hvis noen stirrer på meg, så låter jeg.

Maribel bærer meg, hengende foran brystet i en lærsele. I ukedagene jobber hun på et kontor, og på tirsdager øver hun i en garasje som lukter instrumentkasser. Ingen klapper for øvingene, eller varebilene som lastes midt på natta, eller de langermede skjortene i steikende sol. Folk ser festen. Vi vet hva det koster å få det til å se lett ut.

Så er det trompetisten. God musiker, lunger av jern og en uvane som gjør meg gal: han kommer for tidlig. Alltid. Maribel løfter køllen for å telle inn – «en, to …» – og han er allerede på tre, som en som står på holdeplassen mens bussen fortsatt er i garasjen. De andre haster etter. Ikke jeg: jeg venter, jeg faller, bom, og gutten går tilbake i rekka med uskyldig mine. Sånn har vi holdt på i tolv år.

Vi starter med en pasodoble. Her lytter man ikke til pasodobler: man adlyder dem. Etter tre takter begynner et par som hadde vært og kjøpt brød å danse mellom to bord, en mor holder takten med barnevogna og en svært alvorlig herre begynner å bevege foten som om den ikke var hans. Fra en balkong skrur noen ned tv-en for å høre oss bedre.

Og barna kommer. De elsker meg og jeg dem, men alle vil slå på meg. De sniker seg fram fra siden og slår med fingeren, med håndflaten, med en kjærlighet på pinne som setter merker. Ei lita jente ser på meg med hendene på ryggen og tør ikke. Maribel setter seg på huk og låner henne køllen. Jenta tar den med begge hender, lukker øynene og slår. Bom. Et bitte lite, skjevt bom. Hun åpner øynene, forbløffet over at noe så stort har svart henne, og løper for å fortelle det til bestemoren.

Etterpå beveger vi oss, for en charanga som står stille, er bare en halv. Vi forlater torget gjennom én gate og kommer tilbake gjennom en annen, og folk følger etter oss som måker etter båter. To turister som ikke kan sangen, men allerede kan trinnet. En dame som gikk ut for å kjøpe persille og kommer tilbake en halvtime senere, med persillen og uten å vite hvordan.

Vi stopper et øyeblikk i skyggen. Vann til alle. Trombonisten vifter seg med notene, som han heller aldri ser på. Maribel setter meg ned på bakken, på siden, og for første gang hele ettermiddagen får det bakre skinnet mitt luft.

Ved den siste pasodoblen ser torget allerede mot hestene. Maribel løfter køllen. Og da skjer det noe som ikke har skjedd på tolv år: trompetisten venter. Han ser på meg. Bom. Vi kommer inn alle samtidig. Ingen på torget merker det. Det gjør vi.

I natt sover jeg i et bagasjerom, med trekket på og cymbalen skrudd av. I morgen halv fem er vi tilbake på det samme torget med oppblåsbart selskap. Men i dag tar jeg med meg bommet til jenta. De store gir jeg hver ettermiddag. Det der fikk jeg.

Jeg heter Duquesa, er en ni år gammel apalgrå hoppe, og i morges flettet de manen min i to timer og førti minutter. To timer og førti minutter. Med røde sløyfer, en dusk i pannen og en halefrisyre enhver brud ville misunt. Hvis jeg speiler meg i vannkaret, kjenner jeg meg ikke igjen. Jeg ser ut som en konfirmasjonskake med bein.

Det er ferians fredag og klokka fem går hesteopptoget fra La Granja til El Convento. Ryttere i klassiske drakter, bredbremmede hatter, blanke støvler og hester kjemmet som til et kongelig bryllup. Foran går festens dronning og Mister, som vinker som om de hadde gjort det hele livet. Og gjett hvem jeg har fått bære: Álvaro, Manolos nevø, som har kommet fra Madrid for ferian.

Álvaro er en sjarmerende gutt, høflig og svært velkjemmet, ifølge damene som titter inn i stallen. Det ingen har sagt, er at han aldri har sittet på en hest i hele sitt liv. Jeg merker det i det øyeblikket han legger hånden på halsen min: han skjelver mer enn jeg gjorde den dagen jeg så en heliumballong for første gang.

– Rolig, vennen, sier han til meg.

Rolig, jeg? Kjære deg, det er du som må være rolig.

Manolo, eieren min, har holdt på med hester i førti år og snakker mer med oss enn med familien sin. Han gir raske instrukser: hælene ned, rett rygg, myke tøyler og «la henne styre, hun kan det». Der har han rett. Jeg kan det. Jeg har seks opptog bak meg. Jeg kjenner veien, brosteinene som er glatte, svingen der det alltid står et barn med såpeboblepistol, og hjørnet der det lukter churros og jeg mister hodet.

Vi setter i gang. Klapping, hover og mobiler som tar bilder. Álvaro vinker med den ene hånden, mens han med den andre holder seg fast i salen som i sikkerhetsbøylen på en karusell. Jeg går veldig sakte, svært elegant, så gutten ikke sklir av.

Halvveis lener ei jente med musefletter seg over gjerdet og byr meg en gulrot. En gulrot. Midt i opptoget. Manolo sier nei, vi stopper ikke. Jeg, med all respekt for Manolo, stopper. Jeg spiser gulroten i all verdens ro, mens det bak meg dannes en liten kø av festhester og Álvaro ber alle om unnskyldning, rød som en paprika. Folk ler og klapper. Jenta er glad. Jeg også. Og Álvaro, mot alle odds, bryter ut i latter. Jeg tror det var der vi begynte å forstå hverandre.

Vi fortsetter. Ved churroshjørnet svinger jeg litt av, akkurat nok til å snuse inn duften, og Álvaro, som har fått mer selvtillit, sier «ikke tenk på det engang» i en så bestemt tone at jeg nesten adlyder. Nesten.

Bak oss alle går en arbeider med spade og trillebår og plukker opp det vi etterlater oss, med en verdighet som fortjener et monument. Ingen tar bilde av ham. Jeg hyller ham herfra.

Vi kommer fram til El Convento mens sola går ned og folk klapper på begge sider av gata. Álvaro stiger av så godt han kan, med skjelvende bein, og før han går, klapper han meg på halsen og sier i øret mitt: «Takk, Duquesa. Du reddet livet mitt.»

Overdrevet. Men jeg likte det. Jeg gleder meg allerede til neste år. Én ting bare: ta med flere gulrøtter.

Jeg er billettluken til radiobilene på Llano de la Almazara. Rød og gul blikk, et lite bølget tak, en lyslenke og en luke der akkurat en hånd med mynter får plass. Når feriaen i hver bygd er over, slår de meg helt sammen, og jeg reiser i tilhengeren med lyspærene pakket inn i tepper, som når man flytter finserviset.

Det er fredag, klokka åtte om kvelden. Til klokka ni, alle feriadagene, går karusellene uten lyd: ingen høy musikk, ingen mikrofon. En time tenkt for barn som synes bråket blir for mye, og for dem som vil høre ferian på en annen måte. Jeg nyter den som ingen andre. Jeg hører strømavtakerne knitre mot takets netting, det myke «pomm» fra bilene og latteren, som uten musikk høres hel.

Inne i meg jobber Mariángeles. Hun teller sjetongene i små hauger på ti, alltid ti, som små blå soldater på rekke. Ved siden av henne, på en billettrull, gjør den yngste sønnen hennes lekser, som kommer presist på mobilen uansett hvilken bygd han er i. I dag er det konjunktiv. Han sier konjunktiv er som radiobiler: du vet aldri hvor den kommer fra.

På innerveggen min, festet med teip, henger lista over sesongens bygder, fra våren til det blir kjølig. Ved siden av hvert navn skriver Mariángeles det som ikke står på kartene: «Her kommer naboen med kaldt vann.» «Her holder bakeren av brød til oss selv om vi stenger sent.» Ved siden av Torrox står det: «Snille folk. Kommer med telte mynter.»

Og det stemmer. Akkurat nå har jeg fire barn med pannen mot glasset og hele formuen sin på disken: tjue-, ti- og femcentmynter og en knapp. De teller høyt, teller feil, begynner på nytt. Det mangler lite på en fjerde sjetong. En av dem tar av seg en joggesko, og ut av joggeskoen, ikke spør meg hvordan, kommer en femticentmynt. Jubel. Mariángeles gir dem sjetongene og leverer tilbake knappen, veldig alvorlig: «Denne skal hjem, det er sikkert noen som leter etter den.»

Bak dem venter en mann med ei lita jente i hånden. Han ber om to sjetonger, og familiens bestemor, som har passet på banen fra klappstolen sin i førti sesonger, ser på ham over brillene.

– Du var han med den røde capsen. Han som alltid satt fast i hjørnet.

Mannen bryter ut i latter og skjuler ansiktet. Jenta ser på ham som om hun nettopp har oppdaget at faren hennes også har vært barn. Han leter i lommeboka og tar fram en gammel sjetong av messing, med den lille bilen inngravert og nesten slitt bort. «Jeg fikk den en gang. Jeg brukte den aldri.» Bestemoren snur den sakte: den serien bestilte mannen hennes det første året de dro ut på veien, da jeg fortsatt luktet maling.

Far og datter setter seg i en grønn bil. De kolliderer høflig og i hjørnet, selvfølgelig, setter de seg fast. Latteren deres høres helt til andre enden av Llano. Når de går av, gir bestemoren jenta en ny sjetong: «Denne er ikke til å bruke. Den er til om tretti år.» Jenta putter den i lomma og klapper to ganger på den, for sikkerhets skyld.

Klokka ni presis begynner lyspærene mine å blinke, den eldste sønnen skrur opp volumet og mikrofonen, som har vært stille i en time, roper ut: «En runde til, ferian har jo bare så vidt begynt!» Mariángeles går tilbake til haugene sine. Den lille lukker boka. Konjunktiven får vente.

Om noen dager slår de meg sammen og laster meg på tilhengeren, mot neste navn på lista. Men i en lomme i Torrox ligger en av sjetongene mine igjen og venter. Og sjetonger som ikke brukes, kommer alltid tilbake. Det vet jeg, for jeg kommer også tilbake.

Luft. Jeg ber bare om et pust av luft som ikke virker å komme rett ut av en bakerovn. Fiss, fass, fiss, fass. Hvis det å veive med vifteribbene så hektisk forbrente kalorier, ville jeg våknet i morgen to størrelser mindre og sluppet å presse meg inn i dette formende korsettet som i kveld har tatt pusten min som gissel. Jeg puster på skift: først venstre lunge, så høyre. Sånn klarer jeg meg.

«Ta på de høye kilehælene, Rocío», sa jeg til meg selv hjemme foran speilet, «de gjør deg slank til sjalet, og Almedina tar du i et hopp.» For et geni. Almedina går man ikke opp: man bestiger den, med isøks, tau og oksygenflaske. De burde satt opp en hytte halvveis med en sankt bernhardshund som deler ut vannflasker. Jeg har nettopp gått forbi en åtti år gammel herre som gikk opp med stokk, og det tok så lang tid å gå forbi ham at vi rakk å snakke om barnebarnet hans, olivenoljeprisen og hofteoperasjonen til svigerinnen hans.

Jeg kjenner en svettedråpe renne forrædersk nedover ryggraden og sno seg rundt hektene på ryggen med ingeniørpresisjon. Hvis den når livet, besvimer jeg her foran bakeriet, og de må vekke meg med en magdalena.

Og blomsten. Den røde blomsten i håret har i et kvarter truet med å stupe ned på det venstre øyenbrynet mitt. Tre hårnåler har jeg satt i den. Tre. Og likevel glir den, millimeter for millimeter, som en isbre med onde hensikter. Det mangler bare at jeg kommer til konserten og ser ut som en piratkaptein med en enøyd nellik. Men når jeg tenker meg om, starter jeg kanskje en trend.

Jeg skotter på klokka mens jeg vifter med håndleddet som om jeg pisket en omelett til tjue personer: kvart over ti. Jeg regner. Hundre meter bakke igjen, to hjørner og et forrædersk trappetrinn jeg har kjent siden jeg var liten. I kilehæltempo blir det omtrent sju minutter. Hvis jeg ikke stopper for å hilse på noen, fem. Hvis jeg møter tante Encarni, førtifem, for hun kommer til å spørre om kjæresten jeg ikke har.

Reiseplan: øke tempoet over brosteinene, unngå enhver mistenkelig rebujitodam, ikke se til sidene i tilfelle det er kjente der, og komme fram hel for å bestille en flaske kaldt vann før den første rumbaen begynner. Når jeg er der, kan korsettet, kilehælene og blomsten gjøre som de vil. Jeg har tenkt å danse til heten går over eller til det gryr av dag, det som kommer først.

En nabo roper fra en balkong: «Rocío, så fin du er!» Jeg smiler tilbake så godt jeg kan, med munnen skjev av anstrengelse, og hun klapper for meg. Det er ferians magi: selv om du svetter som en kylling på grillspyd, finnes det alltid noen som synes du er vakker.

Kom igjen, håndledd, et siste tak, for en feriakveld venter ikke på dem som går tom for luft på gatehjørnene. Fiss, fass. Fiss, fass. Nå høres gitaren.

Jeg er hittegodsboka på lokalpolitiets post på festområdet. Blå permer, litt skjev spiral og en penn bundet fast med en hyssing så den ikke blir borte, som hadde vært toppen. Jeg bor på et klappbord, mellom et førstehjelpsskrin, en radio som aldri slutter å snakke og en termos kaffe som ingen vedkjenner seg.

Denne fredagskvelden har jeg allerede tre sider skrevet med politihåndskrift, som er rask, tydelig og med store bokstaver på de viktige stedene. «NØKLER. Tre, med delfinnøkkelring og flaskeåpner. Levert i lotteriboden.» «MOBIL. Enhjørningdeksel. Ringer uten stopp: ‹Mamma›.» «SMOKK. Blå. Haster.»

Smokken forlot oss på under ti minutter. Den ble hentet av en far som så ut som han hadde løpt rundt Llano de la Almazara tre ganger. Han skylte den med vann fra en flaske og ga den tilbake til en bitteliten som gråt med hele kroppen, og stillheten som fulgte, var så stor at politibetjent Sonia og kollegaen hennes så på hverandre og smilte uten å si noe. Noen stillheter fortjener applaus.

Ikke alt er så enkelt. En herre kommer for å melde fra om at stråhatten hans er borte. Det viser seg at kona har den på seg; hun står rett bak ham og tok den fordi hun hadde sola i øynene i bilen. Sonia skriver det ned likevel: «HATT. Funnet. På hodet til kona.» Alt skal dokumenteres.

Halv tolv blir radioen alvorlig. En gutt på rundt fem år, stripete t-skjorte, har sluppet morens hånd nær radiobilene. I det øyeblikket kjenner jeg det: hele posten setter seg i bevegelse, uten hast og uten pause. En melding på radioen til kollegene i Guardia Civil, en til de frivillige i Sivilforsvaret, en til sanitetsposten for sikkerhets skyld. Og to betjenter som går av gårde raskt, men uten å løpe, for løping skremmer.

Det trengs ikke engang å skrives ned. Etter fire minutter er de tilbake. Gutten holder Sonia i hånden, veldig alvorlig, med en rød ballong som kollegaen hennes har kjøpt til ham for at turen skulle føles kortere. Moren kommer fra den andre siden, klemmer ham som om hun ikke hadde sett ham på et år og sier «takk» så mange ganger at det høres ut som teksten til en pasodoble.

– Hva heter du? spør Sonia, på huk i hans høyde.

– Mario. Og jeg var ikke borte. Jeg så på.

Han har rett. Jeg skriver det i margen, med mindre skrift, for det virker viktig: «Var ikke borte. Så på.» Mange av tingene som havner her, er heller ikke borte. De ser på ferian fra et annet sted og venter på at noen skal komme og hente dem.

Kvart på tolv teller jeg opp. Elleve ting mistet, elleve funnet. Igjen er termosen med kaffe, som jeg har bestemt meg for at er min. Sonia lukker permene mine, strekker på ryggen og går ut igjen for en runde på festområdet, med refleksvesten og smilet på. Der ute er det alltid noen som trenger å finne noe.

Halv sju lørdag morgen sover Torrox med åpen munn. Skodderne er nede, lyktene henger fortsatt uten helt å vite hva de skal gjøre, og den siste nattbussen slapp av den siste passasjeren for en halvtime siden. Det er min tid. Jeg er feiemaskinen til renholdet, jeg har to runde børster som snurrer som sevillanadansere og et oransje lys på taket som varsler at her kommer vi.

Foran meg går laget til fots: fire gatefeiere med palmekostene sine, langskaftede feiebrett og refleksvester. De når inn i krokene der jeg ikke får plass, og i Torrox er det mange, for denne bygda ble laget med tanke på esler og ikke maskiner. Jeg tar meg av det brede. De tar seg av alt det andre.

Calle Calzada tar imot meg med den vanlige varelista. Konfetti i alle farger, som klistrer seg til brosteinene som om noen hadde lovet den å få bli. Solsikkefrøskall i industrielle mengder: jeg anslår at halve Axarquía har gått forbi her og knasket frø og diskutert slaget. Papirservietter, små beger, en sukkerspinnpinne og, i et hjørne, en rød flamencoblomst som har mistet eieren sin.

Merche, den mest erfarne på skiftet, plukker opp blomsten forsiktig og legger den på en benk, godt synlig. «I tilfelle hun kommer tilbake», sier hun. Merche har en regel: det som kan leveres tilbake, feies ikke. Og slik samles etter en stund blomsten, en hårkam som mangler to tenner, en barnecaps med katteører og en sammenslått prikkete vifte, svært verdig, på benken.

– Vifta til lokalpolitiet, sier Merche. Den kommer noen til å savne i lunsjen, når heten slår til.

Jeg fortsetter med mitt. Snurre, suge, kjøre framover. Vannet fra dysene mine får brosteinene til å skinne, og gata lukter vått, den fineste lukta som finnes på denne tiden. En katt ser på meg fra et vindu med et «du igjen»-blikk. En baker kjører forbi i varebilen sin, løfter hånden og hilser med to forsiktige tut, fra morgenarbeider til morgenarbeider.

Det beste med jobben min er at ingen ser den. Det nest beste også. Når bygda åpner skodderne om et par timer, vil den se gata ren og tro at den alltid har vært slik, som om ferian aldri hadde vært her. Og det, selv om det ikke virker slik, er et kompliment.

I enden av gata stopper vi et øyeblikk. En av guttene på laget, den nye, lener seg på kosten og ser opp, der lyktene begynner å få farge i den første sola. «I går kveld danset jeg her», innrømmer han. «Og nå feier jeg her.» Merche ler: «Det er derfor du vet hva det er verdt.»

Klokka åtte er sentrum skinnende rent. I ettermiddag kommer charangaen tilbake, volangene kommer tilbake og solsikkefrøene kommer tilbake, det er sikkert. Og i morgen halv sju kommer vi tilbake, med det oransje lyset og de dansende børstene, for å etterlate alt som om ingenting hadde skjedd igjen.

De setter meg inn i hallen med tanken halvtom og børstene fulle av konfetti. Det gjør meg ingenting. Det er min måte å gå på feria på.

Jeg er en okse. Vill, svart, med svære horn, nesten to meter høy. Og fylt med luft. Mye luft. De blåser meg opp med en vifte som summer i magen som en bisverm, og når jeg reiser meg midt på Plaza de la Constitución, imponerer jeg. I omtrent ti sekunder imponerer jeg enormt. Så blåser det en ørliten bris, jeg vugger som en vippeleke, og det hele mister litt alvor.

Det er ferians lørdag, halv fem om ettermiddagen, og i dag er det okseløp med oppblåsbare okser. Vi er fire: broren min, den røde, som har en dårlig lukket søm og mister trykk gjennom halen; den brokete, som er høyest og tror han er sjefen; den lille, en ungokse med skremt ansikt; og jeg, den svarte, klassikeren, den gamle kjente.

Foran varmer charangaen opp. Trompeten lyder, stortromma dundrer og saksofonisten spiller med solbriller så store at han ser ut som et insekt med rytme. Så snart den første tonen av «Paquito el Chocolatero» høres, går hele torget amok. Og når torget går amok, kommer de.

Barna.

Førti, femti, hundre, jeg vet ikke. Med røde halstørklær, hvite t-skjorter med isflekker og en energi som, riktig kanalisert, kunne lyst opp hele ferian uten å koste en euro. De omringer oss. De jager oss. De roper «toro, toro!» med vill glede. I teorien skulle vi jage dem, men lederne som dytter oss, går i sitt eget tempo, og det ender omvendt: det er bygda som driver oksen inn i et hjørne.

En liten gutt med briller klamrer seg til halsen min og slipper ikke. Ei jente med en blomst i håret klapper meg på ryggen som man gratulerer en hest. En annen gjør passeringer med farens jakke, svært verdige brystpasseringer til å være seks år. Folk klapper for hver passering, og noen roper fra en balkong om én til.

Jeg har bare én frykt her i livet, og det er ikke kappen. Det er knappenåler. Hårnåler. Blyanter. Alt med spiss. Hver gang jeg ser et barn med en sukkerspinnpinne, synker motet. Den røde fikk i fjor et lite hull av en ørering og endte ettermiddagen liggende på fortauet som en ballong etter et barneselskap. Slik vil jeg ikke ende. Ikke i dag, mens charangaen spiller.

Midt i løpet kommer et forrædersk vindkast. Jeg heller, heller litt til og står i ett strålende sekund i balanse på ett eneste bein, som en ballettokse. Barna skriker. Charangaen, som aldri går glipp av en anledning, avslutter med et slag på stortromma. Det ser innøvd ut. Det er det ikke.

Jeg får tilbake balansen. Torget klapper bare for meg. Et øyeblikk føler jeg meg som ferians stjerne.

Litt over fem er løpet over. Barna, svette og glade, går for å finne vann, is eller begge deler. Charangaen trekker videre oppover gata. Og de slår av vifta mi.

Det er en merkelig følelse. Litt etter litt mister jeg motet, hornene bøyer seg, nakken skrukker seg og jeg ender liggende på bakken som en oksedrakt uten noen oppi. En gutt som går forbi, setter seg på huk, klapper meg på mulen og sier: «Du kommer tilbake i morgen, sant?»

Jeg kommer ikke tilbake i morgen. Jeg kommer tilbake neste år. Men klappet beholder jeg. Og det at jeg fikk legge meg hel, uten en skramme og med hele bygda klappende.

Ferians lørdag tåler ingen halvveis løsninger, og aller minst ved kaffetid. I stua hjemme, med persiennene halvt nede mot den lumre varmen fra gata og takvifta som gikk rundt med en mandags ulyst, markerte klirringen av teskjeer mot porselenet begynnelsen på en etterlengtet våpenhvile.

Vi hadde lovet måtehold i tre dager. Tre. Vi sverget på det onsdag, etter den første feriamiddagen. Vi gjentok det torsdag, etter den andre. På fredag var det ingen som sverget høyt lenger, men det fantes en stilltiende avtale: i år skulle ferian klares med farris, frukt og fransiskansk måtehold. Kusina mi kom til og med med en bolle druer som en symbolsk gest. Bollen sto urørt på bordet og så bebreidende på oss.

Ethvert snev av disiplin fløy i lufta i nøyaktig det øyeblikket onkelen min gikk over dørstokken.

Han bar et brett av gullfarget papp med et rødt bånd rundt, og vekten avslørte at konditoriet i bygda hadde gjort sitt beste. Han bar det med begge hender i brysthøyde, som en som går inn i kirken med monstransen. Da han satte det på voksduken, lød knitringen av smørpapiret som et startskudd.

– I dag fortjener vi en sukkerrevansj, fastslo onkelen min mens han løste opp knuten med en bombeteknikers ro.

– Kjære, vi sa jo … begynte tanten min.

– Vi sa mye, svarte han uten å løfte blikket fra båndet.

Duften av brent vaniljekrem, kanel og nystekt butterdeig fylte rommet på én gang. Der sto de, tett i tett som soldater på parade: napoleonskaker med melis på toppen, piononos gjennomtrukket av sirup og to sjokoladevannbakkels som åpenlyst trosset enhver kolesterolmåling. Vi telte dem med blikket. Vi var sju. Det var ni kaker. Feriamatematikken er grusom: to til overs, og to er det verst tenkelige tallet for en familie.

I ti sekunder var det en ærbødig stillhet. Ingen turte å forsyne seg først for ikke å virke som en barbar, men blikkene krysset hverandre, regnet ut baner, målte avstander og fordelte biter med øynene. Bestemoren min, som ikke hadde rørt seg fra lenestolen hele ettermiddagen, rettet seg opp noen centimeter. En minimal bevegelse. Men alle skjønte at vannbakkelsen i hjørnet allerede hadde en eier.

Motstanden varte så lenge det tar for en slurk kaffe å bli kald. En rask hånd (jeg sier ikke hvem sin, men tanten med «kjære, vi sa jo» har veldig gode reflekser) kastet seg over den sprø butterdeigen, utløste et hvitt regn over bordet, og fornuften kapitulerte ugjenkallelig. På to minutter så brettet ut som en slagmark: smuler, melis overalt og en ensom pionono som ingen turte å gjøre krav på av ren høflighet.

Hvis natta lovet dans til morgenen på torget, krevde kroppen førsteklasses drivstoff. Det sa vi, med munnen full og klissete fingre, som vitenskapelig begrunnelse.

I morgen ville skyldfølelsen komme tilbake, de kokte grønnsakene og bollen med druer. I dag ble ferian feiret bit for bit.

Jeg er førstehjelpsskrinet på sanitetsposten på festområdet. En oransje kasse med håndtak, to låser som sier klikk, og inni perfekt orden: kompresser etter størrelse, bandasjer rullet som skjell, blodtrykksapparatet rullet sammen i etuiet, saltvann, hansker og min mest verdifulle skatt, som ikke er det dere tror. Det er esken med bildeplaster.

På ferians lørdag, klokka ni om kvelden, lukter festområdet churros, sukkerspinn og nye sko. Det siste lukter jeg bedre enn noen, for nye sko er min største kundegruppe. Av ti personer som kommer inn døra til posten, kommer sju haltende med et unnskyldende smil og skoene i hånden.

– Jeg kjøpte dem til ferian, sier den første, ei jente i grønn volangkjole. Det er første gang jeg har dem på.

Nacho, sykepleieren, nikker som en som har hørt den setningen fire hundre ganger. Og han har hørt den fire hundre ganger. Han vasker, steller, setter på et spesielt gnagsårplaster og gir henne et råd som nesten er en livsfilosofi: «Nye sko litt om gangen. Og til dansen, de gamle.»

Så kommer en seks år gammel gutt med skrubbsår på kneet og en enorm stolthet. Han har falt mens han løp mot lotteriboden, men sier at det ikke gjør vondt, mens haken skjelver litt. Ambulansearbeideren spør hva favorittdyret hans er og åpner esken min med bildeplaster som en skattekiste. Gutten velger en løve. Han går ut av posten og viser den til alle, med kneet først, som om det var en medalje.

Halv ti kommer en eldre herre inn, svært velkjemmet, setter seg og skotter på meg. Det er ingenting i veien med ham, sier han. Han vil bare få målt blodtrykket, når han nå først er her. Nacho måler det i all ro. Perfekt. «Som en ungdom», sier han. Herren reiser seg rakere enn han kom inn og går for å finne kona og fortelle det.

Det er også ei jente som er litt svimmel, som har tilbrakt ettermiddagen i sola uten å drikke vann. De setter henne i skyggen, gir henne en kald flaske og forteller en dårlig vits. Etter ti minutter er hun i form, og etter femten ler hun av vitsen, og det er da man virkelig vet at noen er friske igjen.

Det jeg liker best med dette laget, er måten de jobber på: uten hast utad og med alt klart innad. De vet at det nesten alltid blir et gnagsår, et kne eller et heteslag. Men de er klare for hva som helst, det er derfor de er her. Og likevel behandler de hvert gnagsår som om det var det viktigste på hele ferian.

Ved midnatt gjør vi opp: sytten gnagsår, ett kne, én svimmelhet, tre perfekte blodtrykk og et par briller funnet under en stol, som allerede er tilbake hos eieren. Ingenting alvorlig. Det er den beste nyheten et førstehjelpsskrin kan komme med.

Nacho lukker meg, klikk og klikk, og setter meg på hylla. Jeg har tjue bildeplaster igjen. I morgen må løvene fylles på, de går alltid tom først.

Den opprinnelige planen for lørdagskvelden var et monument over fornuften. Vi hadde avtalt klokka ni etter streng konsensus, til og med stemt over i WhatsApp-gruppa med avstemning og alt: en rask, lett og ukomplisert middag, for å få plass på første rad før konserten klokka elleve på feriascenen i Torrox. Vi hadde kald brus, vannflasker i sekken mot varmen i folkemengden og det faste løftet om ikke å fylle magen, så vi kunne hoppe til «Sabor de amor» uten fare for magetrøbbel. Noen foreslo å spise salat. Ingen hørte på ham, men gesten ble satt pris på.

Fornuften holdt nøyaktig til vi svingte rundt hjørnet inn i Calle Calzada.

Der brøt mytteriet ut. Lukta fra vedovnen kom ut av pizzeriaen som armen i en tegnefilm og grep oss i nesa. Noen (Rafa, alltid Rafa) slapp det forbudte ordet: «Hva med en pizza til deling?» Før den ansvarlige fløyen rakk å avgi én eneste motstemme, kom to i gjengen allerede ut med et vaklende tårn av tre dampende esker. «Til deling», sa Rafa. Tre familiepizzaer til seks personer. Det er ikke deling, det er en matstasjon.

Farvel, nøysomt småspising; hei, smeltet ost som strekker seg i uendelige tråder over brosteinene.

Vi bestilte en quattro stagioni, en barbecue og en med skinke og sjampinjong. Quattro stagioni var den mest omstridte: én ville bare ha skinkeårstiden, én nektet blankt å røre artisjokkårstiden, og én mente at i Torrox finnes det i oktober bare én årstid, og det er sommer. Den klimadebatten kostet oss fem dyrebare minutter.

Å spise en familiepizza stående midt i en travel bakke, balanserende for ikke å søle på feriaskjorta mens du holder en brusboks mellom knærne, burde vært olympisk gren. Lucía spiste med strak arm, som om hun var redd pizzaen, for å redde den hvite blusen. Rafa, derimot, var allerede på femte stykket, med en tomatflekk på brystet i nøyaktig samme form som Den iberiske halvøy.

Tjue over ti var spenningen uutholdelig. Klokka tikket ubønnhørlig, et vindkast holdt på å blåse av gårde et papplokk, og det var tre foreldreløse stykker igjen som ingen ville legge igjen av ren festverdighet. Å kaste pizza på ferian bringer ulykke. Ingen sier det, men alle vet det.

Vi spiste den siste skorpen i løpet, tørket fingrene med én mirakuløs serviett som gikk fra hånd til hånd som en relikvie, og løp oppover bakken mellom latter og pesing. Da vi svingte mot torget, lød de første akkordene fra el-gitaren, og sangerens stemme hilste bygda.

Vi kom fram andpustne, med fordøyelsen på grensen og oreganopust, men overstrømmende glade og klare til å forbrenne middagen til spansk pop. Vi fikk ikke første rad. Vi fikk sjuende. Men da «Sabor de amor» kom, hoppet vi likevel. Forsiktig, riktignok. Veldig sakte. På grunn av pizzaen.

Yrkeskarrieren min fikk en brå slutt i tredje runde av fjerde sevillana, akkurat da orkesteret bestemte seg for å øke tempoet som om de fikk betalt per slag. Frem til da var jeg en respektabel spolehæl: sju centimeter verdighet trukket med rødt semsket skinn, i stil med prikkene på kjolen. Ikke plast, ikke etterligninger. En skikkelig skomakerhæl, av typen man selger med advarselen «denne må temmes».

Jeg hadde holdt ut tre feriadager som en mester. Jeg hadde unngått rebujitodammer av tvilsom opprinnelse, andres tråkk, forræderske trappetrinn og kilometerne Maricarmen tilbakelegger mellom casetaen, turrónboden og lotteriboden, der hun for øvrig aldri vinner noe. Tre dager. Jeg så meg allerede gå av med pensjon med heder i en skoeske øverst i skapet og fortelle krigshistorier til gummistøvlene.

Men den siste zapateadoen på plankene i casetaen ble min dødsdom.

Det lød et tørt knekk, som en grein som brekker. Jeg kjente at limet og de to spikrene som holdt meg fast i sålen, ga opp uten forvarsel: den ene føk mot baren, og den andre overga seg med et lite metallisk sukk. Maricarmen, uvitende om tragedien, snurret triumferende med armene i været. Jeg ble sittende fast mellom to skjevlagte planker og stirret opp i lyktetaket som en soldat falt på slagmarken.

Å se sålekameraten min forsvinne var knusende. Og Maricarmen brukte ikke engang et halvt sekund på å miste symmetrien. Hun gikk fra å skride som en feriadronning til å halte i en høyst komisk rytme, én fot i Alhambra og den andre i kjelleren, med én skulder opp og ned som om hun danset reggaeton ved et uhell. Kusina hennes trodde det var et nytt trinn og hermet. Så hang to til seg på. I ett strålende minutt danset halve casetaen haltende av ufrivillig solidaritet. Jeg, fra gulvet, visste ikke om jeg skulle gråte eller føle meg som koreograf.

Endelig merket Maricarmen det. Hun så ned, på den stumpe skoen sin, på venninnene sine, og sa setningen som knuste hjertet mitt:

– Og de kostet meg førti euro på salg!

Salg. Tre dager med upåklagelig tjeneste, og slik ble jeg tatt farvel med. Ikke engang et minutts stillhet.

Så kom det verste. En flom av espadrillos, cowboystøvletter og espartoplatåsko sparket meg nådeløst mot utgangen. Jeg trillet over dansegulvet, spratt på trappetrinnet og fløy ut døra som en cowboy som kastes ut av en saloon. Nå hviler jeg her, lent mot en fortauskant i Torrox, og betrakter volangparaden fra et sigarettstumps perspektiv.

En gatehund kom bort for å snuse skeptisk på meg. Den gikk to runder rundt meg, rynket på snuten og bestemte at jeg ikke engang dugde som bein. Den gikk uten å si ha det. I denne bygda har til og med hundene smak.

Eieren min forhandler vel nå om et par reserveballerinasko med en forutseende venninne, eller så har hun gitt opp og gått barbeint, som midt på natta er den obligatoriske moten på enhver andalusisk feria. Jeg, i mellomtiden, har oppnådd det mange drømmer om: tidligpensjon midt i festen, med gateutsikt og levende musikk.

Hvis noen spør, si at jeg falt i tjenesten, et offer for kunsten og overdreven entusiasme. Og la dem skrive på gravsteinen min: «Han holdt i tre dager. Sevillanaen i fire.»

Å stå plantet midt på Plaza de la Constitución i Torrox har sine fordeler: førsteklasses utsikt, variert samtale og en fast stilling mange ville misunt. Problemet kommer når klokka blir to midt i oktoberferian og termometeret bestemmer seg for å ignorere kalenderen med all verdens frekkhet. Oktober, sier de. Oktober i Torrox er august med en jakke i skapet, for sikkerhets skyld.

Jeg er den midterste gatelykta. Tre armer av støpejern, en herskapelig holdning og et plettfritt nattlig rulleblad. Om natta er jeg uunnværlig. Om dagen, med pærene slukket og sola som steker, er jobben min redusert til å holde fasaden uten å smelte og tjene som møtested. «Hvor møtes vi?» «Ved lykta.» Bare sånn, uten flere opplysninger. Jeg er en GPS av støpejern.

Heldigvis har kommunen i år vært så vennlig å henge opp en baldakin av fargerike paraplyer over hodene våre. Et svevende hvelv i grønt, gult og cerise som demper steikesola og kaster en psykedelisk mosaikk på bakken. Skyggen er velkommen, det skal jeg ikke nekte for, men jeg føler meg litt latterlig omgitt av så mye oppslått stoff uten at det faller en dråpe. Jeg ser ut som den alvorlige tanta i et bryllup der alle andre har festhatt. En turist har tatt elleve bilder av meg. Elleve. Det eneste som manglet, var at han ba meg smile.

Ved føttene mine gir dagferian ingen hvile. Et orkester går løs på en pasodoble med flere desibel enn stemthet fra scenen i enden av torget. Trompetisten går sin egen vei; keyboardet en annen; og sangeren en tredje som vitenskapen ennå ikke har oppdaget. Samma det. Heten presser på, men folk bryr seg ikke: vifter som pisker lufta med jetfart, glass med rebujito i umulige balansenummer og en gjeng modige som stamper på brosteinene som om bakken var frosset og de måtte holde varmen.

For en stund siden lente en herre i blomstrete skjorte og stråhatt seg mot stolpen min for å riste en stein ut av skoen. Stor feil. Han holdt på å bli sittende fast med hånden i jernet, som på denne tiden er like varmt som en churros-stekeplate. Han tok et hopp en profesjonell danser verdig, slapp ut et «fy f…!» som jeg ikke fullfører av respekt for barna som er til stede, og folk rundt, som trodde det var en del av dansen, klappet for ham. Mannen, som ikke er typen som kaster bort en ovasjon, avsluttet med et sevillanatrinn. Kunst.

Ei jente har klistret en tyggis på foten min. Et par har tatt en selfie og klemt meg som om jeg var en slektning. Og en due har sittet på den venstre armen min i tjue minutter og sett på meg som om den vurderte å flytte inn. Alt normalt.

Jeg ser bort mot scenen, der teknikerne tester lys mellom kabler, høyttalere og en rull gaffateip som må være det som holder halve scenen sammen. Jeg smiler gjennom de støvete glassene mine. Jeg vet godt at så snart sola gjemmer seg bak de hvitkalkede husene og paraplyene bare blir pynt, er det min tur.

Jeg har flere ferias bak meg enn jeg kan telle. Og i kveld, som alltid, skal jeg tennes først, tåle en skjev lykt som henger på ryggen og lyse opp folks snubletråkk til daggry, når den siste etternøleren går på meg, ber om unnskyldning og sier god natt som om jeg var en slektning.

Til da nøyer jeg meg med ikke å gå før middag. Og med at duen, vær så snill, bestemmer seg for å bo et annet sted.

Ferians søndag tilgir ingen oppsamlet trøtthet, men arenaen for rideoppvisningen i Torrox var en heksegryte der ingen blunket. Mellom det fine støvet som hovene virvlet opp og lukta av lær og sand holdt jeg Laura i hånden med en blanding av romantisk hengivenhet og kaldsvette. Ikke rart. Vi hadde fire dager med fest i kroppen, fotsålene verket som om jeg hadde gått Pilegrimsleden i slippers, og for å toppe det hele hadde jeg insistert på å se båndløpet klemt inntil det fremste gjerdet. Min idé. Ingen tvang meg. Bare så det er sagt.

– Slipper du, sluker flommen av linskjorter oss, advarte hun i øret mitt og klemte knokene mine med kraften til en hydraulisk tang.

Laura er et nydelig menneske, mild og med små hender. Små hender som i spente situasjoner utvikler trykket til en olivenpresse. Det har jeg visst siden den første straffesparkkonkurransen vi så sammen. Likevel fortsatte jeg. Sånn er kjærlighet.

På banen begynte en imponerende skimmel med flettet man å trave bort mot enden for å ta sats. Rytteren, rak som en tein, i ulastelig kort jakke og med en bart som fortjente egen applaus, holdt i høyre hånd en trepinne tynn som en blyant. Femti meter unna, hengende i et tau spent mellom to stolper, flagret en rekke silkebånd i sterke farger rullet opp på små spoler. Utfordringen virket som magi: galoppere i full fart og treffe en ring på størrelse med en euromynt for å rulle ut premien uten å bremse hesten. Jeg treffer noen dager ikke engang nøkkelhullet når bilen står stille.

– Tror du han tar den? hvisket Laura.

– Tar han den, spanderer jeg churros.

– Tar han den, spanderer du churros uansett.

Det var heller ingen forhandling.

Hesten satte av i full galopp. Bakken ristet under sålene våre i takt med et hjemmelaget jordskjelv. Publikum holdt pusten samtidig: stillheten var så tett at man bare hørte dyrets fnysing gjennom den varme ettermiddagslufta og, i bakgrunnen, en pose solsikkefrø som noen åpnet i det verst tenkelige øyeblikket. Laura boret neglene inn i håndflaten min; jeg kunne sverge på at blodomløpet mitt sto stille de tre sekundene og at jeg mistet følelsen i lillefingeren for alltid. Rytteren strakte ut armen, knep igjen det ene øyet og stakk mot det cerise båndet.

Klakk!

Pinnen gikk rent gjennom ringen, spolen snurret og slapp to meter sateng ut i vinden, og folkemengden eksploderte i et øredøvende brøl av klapping og heiarop. Laura hoppet meg om halsen og skrek av glede og fikk meg til å miste balansen bakover, under naboenes latter og applaus fra en herre som ropte: «Det fallet gir også poeng!»

Fra bakken, med håret fullt av sand og fingrene fortsatt nummen etter grepet hennes, var jeg helt sikker: å overleve et båndløp hånd i hånd med kjæresten er den farligste sporten på hele ferian. Og churrosene den ettermiddagen hadde jeg fortjent.

Jeg er vesten til en frivillig i Sivilforsvaret. Oransje, med striper som lyser når lyset treffer dem, og en brystlomme der en notatblokk, en penn og en pakke papirlommetørklær får plass. Mandag til fredag henger jeg på en kleshenger. Han som bærer meg, Fermín, jobber på et bilverksted; i ukedagene lukter han olje og skruer. Under ferian lukter han som meg.

Denne søndagen klokka åtte om kvelden har vi det mest ømfintlige oppdraget av alle: prosesjonen som flytter skytshelgenene fra sognekirken til helligdommen deres. Fermín har vært på Paseo de las Moreas siden sju, med to kolleger, en vannkanne og kasser med småflasker. Jobben hans er at alle skal kunne være der, se og følge med i ro og fred. Ikke mer. Og ikke mindre.

Promenaden fylles sakte. Hele familier, naboer som har kommet opp fra kysten, bestemødre med vifter og barnebarn i søndagsklær. Noen har kommet hvert år i sytti år, og noen kommer for første gang. Fermín åpner en passasje med armene, vennlig, uten å heve stemmen: «Et lite skritt tilbake, takk, de eldre kommer.» Og folk tar det lille skrittet.

En dame på over åtti har ikke fått plass i skyggen. Fermín henter en klappstol fra bilen, setter den på første rad og gir henne en flaske vann. Damen tar hånden hans, klapper den to ganger og sier at han er akkurat som barnebarnet hennes, som også er så snill. Fermín rødmer. Jeg, på utsiden, forblir oransje.

Når prosesjonen når promenaden, forandrer alt seg. Det blir en stillhet som ingen beordrer eller ber om: den kommer av seg selv. Fermín blir også stående stille på plassen sin, oppmerksom på gata og folk på samme tid. Det er den delen av jobben hans som ikke står i noen håndbok: å vite hvordan man skal være. Å respektere det som for så mange naboer er det viktigste ved ferian, og samtidig ikke miste noen av syne.

En liten gutt vil se alt og smetter ut mot kjørebanen. Fermín fører ham tilbake til plassen sin med en hånd på skulderen og et smil, uten et rop. Moren takker med blikket. En herre blir litt svimmel av varmen, og kollegene følger ham til en benk, med vann og litt skygge. Ikke mer. Ingen merker noe, og det er akkurat slik det skal være.

Prosesjonen fortsetter mot Calle Almedina og helligdommen, og med den forsvinner folkemengden, litt etter litt, som fjære sjø. Fermín plukker opp de tomme flaskene, slår sammen stolen og setter seg et øyeblikk på fortauskanten. Føttene verker. Han ser på de blanke stripene mine, litt skitne nå, og ler for seg selv.

– Et år til, kompis.

Ingen betaler ham for dette. Ingen av de frivillige får en euro for å tilbringe ferian på beina, dele ut vann og åpne passasjer. De gjør det fordi de vil at festen i bygda deres skal gå bra. Og den går bra, delvis fordi de er der.

I kveld havner jeg på kleshengeren igjen. På mandag drar Fermín tilbake til verkstedet. Men i brystlomma mi ligger det igjen noe damen puttet der uten at han merket det: en mintdrops pakket i papir, med en lapp skrevet med blyant: «takk, gutten min».

Jeg er en brannslange. Tjue meter rødt stoff, en blank metallkobling og en uendelig tålmodighet. Jeg bor opprullet på siden av bilen, som et kjempestort sneglehus, og jeg har en helt egen måte å måle om en natt har gått bra: jo mindre jeg må ut, desto bedre.

Søndag kveld står vi i beredskap ved El Convento, for halv elleve begynner det store fyrverkeriet. Vi kommer i god tid, før alt blir fullt. Brannfolkene går gjennom området med meg, tester trykket, ruller ut et stykke og ruller det inn igjen. Det er et ritual. Som når man prøver flamencokjolen kvelden før for å se om den fortsatt passer.

Vi er fem på vakta. Utrykningslederen, som snakker lite og ser mye. En ung brannkvinne, som i morges var på skolen til niesen sin og viste fram bilen og fortsatt har stjerneklistremerker på hjelmen. Og tre til, som har vært med på så mange ferias at de kan rekkefølgen på rakettene utenat.

Pyroteknikeren kommer bort og hilser før det begynner. De kjenner hverandre fra tidligere år. De tar hverandre i hånden, går gjennom planen med to setninger og går hver til sin plass. Flere ord trengs ikke: begge vil det samme, at himmelen fylles og at bakken ikke merker noe.

Presis halv elleve stiger den første raketten. Folk sier «ååå!», og jeg, fra bilen, sier det også inni meg. For selv om jeg er en slange, elsker jeg fyrverkeri. Jeg liker dem som åpner seg som gylne palmer, dem som knitrer som en panne med churros og dem som bruker et sekund på å eksplodere, når hele bygda holder pusten samtidig.

Brannfolkene ser bare på himmelen av og til. Resten av tiden ser de på bakken, trærne, takene og gnistene som faller. Det er deres måte å nyte fyrverkeriet på: med øyekroken, med hånden nær meg. Den unge brannkvinnen unner seg et stort smil når en grønn og hvit rekke eksploderer, og utrykningslederen, som har sett det, later som han ikke har det.

Finalen er en salve som får vindusrutene til å riste. Så stillhet, røyk og applaus fra alle kanter, fra promenaden, fra balkongene og fra El Convento. Et sted i den røyken, det er jeg sikker på, svever nattens siste bombe lykkelig rundt, den som ventet på tur uten å klage.

Vi tar den siste runden. Alt i orden. Ikke en gnist der den ikke skal være, ikke en nervøs busk. Utrykningslederen melder det på radioen med årets fineste setning: «Ingenting å melde.» Alle fem tar av seg hjelmen samtidig, som om de hadde øvd.

Vi kjører tilbake til stasjonen uten blålys og uten hast. Jeg er fortsatt opprullet, tørr og i fred. Noen slanger skryter av hvor mange ganger de har vært ute. Jeg skryter av denne natta, da jeg ikke trengte å komme ut for å sitte på første rad.

I morgen sjekker de meg igjen, for sikkerhets skyld. Alltid for sikkerhets skyld. Det er derfor vi er her.

Jeg heter gyllen palme på to hundre millimeter, selv om de på verkstedet kaller meg «den tjukke». Jeg bor i et papprør stukket ned i jorda nær El Convento, omgitt av lidelsesfeller: raketter, bomber, kinaputter, krysantemer, et par vulkaner og en rekke stjerneskudd som aldri slutter å prate. Det er søndag, ferians siste dag, og halv elleve begynner det store fyrverkeriet. Jeg avslutter forestillingen. Jeg er prikken over i-en. «Vi ses neste år.»

Ikke for å skryte, men det er en stilling med stort ansvar.

Fra røret mitt ser jeg ikke mye: en bit himmel, noen stjerner og støvlene til pyroteknikeren, en alvorlig mann med hjelm og refleksvest som hele ettermiddagen har sjekket ledninger, telt rør og gjentatt lavt for seg selv «denne ja, denne ja, denne også». Når han går forbi meg, stopper han, banker på pappen og sier: «Du, den siste.» Jeg vet, sjef. Jeg vet.

Naboene mine er noe annet. Til venstre har jeg en grønn krysantembombe som har vært nervøs siden lunsj og spør hvert tiende minutt om dette gjør vondt. Til høyre en varselsmell, liten og sta, som hele tiden skryter av at han skal bli «den som høres mest». Sikkert. Deg hører de helt til Frigiliana. Og så er det ingen som husker deg.

I det fjerne høres bygda. Klokka åtte gikk prosesjonen som flytter skytshelgenene til helligdommen deres, og fortsatt svever den ærbødige stillheten klokkene etterlater seg i lufta. Nå kommer summingen fra festen sakte tilbake: folk som leter etter plass, barn som har klatret opp på murer, gjenger med poser solsikkefrø og par som har fem feriadager i kroppen og bare står oppreist av kjærlighet.

Halv elleve. Det blir den stillheten som bare finnes rett før fyrverkeriet.

Pang! Den første stiger, en signalrakett som piper som en tekjele og brister i hvitt. Bygda svarer med kveldens første «ååå!». Så kommer de andre, i bølger: krysantemer, små palmer, vulkaner som spytter gnister og kaskader som faller som gullregn. Naboen min, den grønne krysantemen, farer av gårde og roper noe jeg ikke forstår, og brister vakker, enorm, perfekt. Jeg sier det til henne nedenfra, selv om hun ikke hører meg lenger.

Den sta smellen går også av, og ganske riktig, han høres voldsomt. Tre billalarmer går, og en herre på første rad mister posen med solsikkefrø av skrekk.

Fyrverkeriet fortsetter. Tjue minutter med farger, røyk, gnister og «ååå!». Og jeg venter i røret mitt. Det blir stadig færre kamerater igjen, stadig mer røyk, og jeg kjenner pyroteknikerens støvler komme stadig nærmere.

Finalen kommer. Rytmen øker, eksplosjonene hoper seg opp og himmelen ser ut som en flamencoscene som er i ferd med å rase sammen. Folk klapper uten å vite om det allerede er over. Og da kjenner jeg varmen i lunta.

Jeg stiger.

Jeg stiger som jeg aldri har steget før, og etterlater et gullspor over El Convento, de hvite takene, lyktene og alle menneskene som ser opp med åpen munn. I ett sekund ser jeg alt: hele bygda, torget, havet i det fjerne, det opplyste pariserhjulet. Fem feriadager i ett eneste blikk.

Og jeg brister. Jeg folder meg ut til en gigantisk gyllen palme som dekker himmelen over Torrox fra ende til ende og faller sakte, veldig sakte, i tråder av gull. Nede kveldens lengste «ååå!». Så en applaus som aldri tar slutt.

Nå er jeg røyk. En røyk som driver mot Plaza de la Constitución, der den siste konserten snart avslutter ferian. Jeg blir der en stund, svever over folket og hører på den siste sangen.

Det har vært en ære å være den siste. Vi ses neste år, Torrox.

Jeg er walkie-talkien til ferians arrangører. Svart, med kort antenne, en volumknapp jeg nesten aldri skrur ned og en klips som har sittet fast i et belte siden onsdag morgen. Hvis noen vil vite hvordan ferian i Torrox egentlig var, skal de ikke se på bildene. De skal høre på meg.

Onsdag klokka åtte begynte alt med en stemme fra monteringslaget: «Scenen på torget ferdig, over.» Så elektrikerne: «Portalen sjekket, skap to klart for tenning, over.» Så lyden: «Test, test … hører dere meg? Over.» Vi hørte dem. Vi hørte dem hver dag.

Hele ferian har gått gjennom kanalen min, men bak kulissene. Lokalpolitiet som meldte om en feilparkert bil foran en innkjørsel og en gutt som ikke var borte, men så på. Guardia Civil som koordinerte trafikken på landeveien. Sivilforsvaret som ba om mer vann til Paseo de las Moreas. Sanitetsposten som kveld etter kveld sa den fineste setningen i repertoaret mitt: «Alt rolig, bare gnagsår.»

Gjennom meg har nattbussjåførene snakket, mens de telte passasjerer som man teller sauer: «Siste tur tilbake med trettito, alle hjemme.» Paellakokkene som ba om en ekstra gassflaske kvart på to. Servitørene i casetaene som ikke visste om det var mer is til drikken. Gartnerne i Jardines de Picasso som ba folk om ikke å tråkke på den nye plenen.

Også tivolifolket på Llano de la Almazara, som sa fra at de skrudde opp musikken presis klokka ni. Renholdslaget, halv sju om morgenen, med en stemme full av søvn og stolthet: «Calzada ferdig, over.» Drosjesjåførene som spurte hvor man kunne kjøre inn til El Convento uten å være i veien. Brannfolkene med sitt «ingenting å melde» hver kveld.

Og så var det de andre, som ikke engang hadde walkie-talkie, men var med i alle meldingene: folkene fra foreningene som bar ut bord og samlet inn stoler; korene som øvde i hvert et hjørne; danseskolene med dansere i alle aldre; peñas, klubber, brorskap, naboer som lånte ut en skjøteledning, en markise eller en stige. Ingen på plakaten. Alle på ferian.

Nå er klokka ett minutt på tolv søndag kveld. På Plaza de la Constitución spilles ferians siste sang, og folk synger den som om de ikke ville at den skulle ta slutt. Den som bærer meg, går litt til side, finner et hjørne der det høres, holder meg mot munnen og trykker på knappen.

– Til alle lag. Ferian er slutt. Takk til monteringslaget, elektrikerne, lyd og lys, lokalpolitiet og Guardia Civil, Sivilforsvaret, helsepersonell og brannfolk, renholdet, sjåførene, tivolifolket, casetaene, de frivillige fra alle foreningene. Uten dere tennes ingenting her. Over.

I noen sekunder svarer ingen. Så begynner svarene å komme, ett etter ett, i hverandre som i en sevillana: «Mottatt.» «Takk selv.» «Vi ses neste år.» «¡Viva la feria de Torrox!» Noen, fra en post, våger å synge en bit av en pasodoble. Ingen sier noe, og det er slik radioer klapper.

I morgen lader de batteriet mitt og legger meg i en skuff sammen med reservebatteriene og en rull gaffateip. Jeg tilbringer vinteren i stillhet og drømmer om meldinger. Men først, som alltid, den siste.

– Over og ut.